Army of Shadows

Army of Shadows (Criterion nr. 385)(Blu-ray)

1969– Jean-Pierre Melville (farger)

Motstand i det stille

Nivå 1 (uten spoilers)

Army of Shadows beskriver hvordan motstandsbevegelsen i Frankrike virket i Frankrike under krigen. Nitidig og realistisk skildres spenningen og dilemmaene som oppstår under okkupasjonen. Dette er den aller beste filmen laget om motstandsbevegelser jeg har sett! Og den blir bedre for hvert gjensyn.

Nivå 2 (med spoilers)

Jean-Pierre Melville er mest kjent for sine realistiske gangsterfilmer. Som tidligere nevnt på denne siden er han meget fascinert av alt amerikansk, derav hans Stetsonhatt og forandring av etternavnet etter forfatteren Herman Melville. Army of Shadows er filmet som en gangsterfilm i visse henseende. Det er ikke vanskelig å forestille seg motstandsbevegelsens kamp mot tyske myndigheter som en kamp mellom forbrytere og politi. Og her er faktisk det franske politiet en formidabel motstander for motstandsbevegelsen.

Army of Shadows er en film som krever å sees flere ganger. Ved nye gjennomsyn ser man andre elementer og jeg føler at fokuset skifter hver gang. Første gang er det spennende å følge historien og se hvordan det skal ende. Neste gang vil man kanskje oppdage vekten Melville har lagt på kollaborasjonen i Frankrike. Vi vet at det franske politiet var ivrige på å deportere jøder og at franskmennene har en ubehagelig historie med å angi hverandre til tyskerne. Dette har jeg diskutert i omtalen av The Last Metro her på siden. I Army of Shadows er det påfallende å se at det er det franske politiet som er motstandsbevegelsens hovedfiende. Det er stadige kontroller og vaktposter bestående av fransk politi. Ved et tilfelle slipper en motstandsmann gjennom Gestapokontrollen med kofferten sin, men blir stoppet av fransk politi litt senere.

Et fellestrekk ved Melvilles filmer er menneskets ensomhet og det at vennskap alltid er en mulig kilde til svik. Så også her. En av de sterkeste scenene er henrettelsen av en forræder innen motstandsbevegelsen. Og den aller sterkeste omhandler samme tema. Mathilde har blitt en sikkerhetsrisiko ved at hun har gått med et bilde av datteren på seg. Gestapo har brukt datterens framtid som pressmiddel mot Mathilde. Enten angir Mathilde sine kontakter i motstandsbevegelsen eller så blir datteren sendt til et polsk horehus for soldater fra østfronten. Dette er bakgrunnen for likvideringen av Mathilde, utført av hennes venner. Ved elegant retorikk klarer lederen for motstandsbevegelsen å overbevise sine fotsoldater om at dette vil være Mathildes eget ønske. Hun vil ikke måtte ta valget selv, og hennes selvmord ville ikke ha reddet hennes datter.

Spenningen i filmen er intens og realistisk. Små blikk mellom aktørene forteller oss hva de tenker og fungerer som kommunikasjon mellom dem i pressede situasjoner hvor hvert sekund teller. Vi vet hva de risikerer siden vi har fått se resultatet av å falle i hendene på Gestapo i Lyon, som antagelig ledes av Klaus Barbie. Det er lite vold i filmen, i stedet ser vi resultatet av torturen på ansikter og kropper.

Til stadighet måtte medlemmene gå under jorden, og tilbringe lang tid i trygge omgivelser. Detaljer som at mennesker som lever i skjul ikke er solbrune, bidrar fint til realismen i filmen. Det er også en lang sekvens hvor vi ser Phillippe Gerbier flykte til London, for så å returnere til Frankrike via fly og fallskjermhopping. Dette er Melvilles hyllest til London og innsatsen engelskmennene gjorde for å frigjøre Frankrike. Under Londonoppholdet blir De Gaulle og andre franske mostandsikoner gjort ære på.

Simone Signoret som spiller Mathilde hadde problemer med drikking under innspillingen. Hun var sammen med Yves Montand, men slet med det faktum at han hadde et forhold med Marilyn Monroe. Signoret holdt ut forholdet pga kommunistsympatiene hun delte med Montand og det politiske arbeidet de utførte.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1 og lyden er i mono. Jeg hadde før den doble DVDutgivelsen fra Criterion, som var en flott utgivelse og bluraybildet er ytterligere en forbedring. Godt detaljnivå og nydelig gjengivelse av de matte fargene. Når man tenker på Army of Shadows, tenker man i blått og grått. Selvfølgelig finnes alle farger her, men de skarpe fargene er tonet ned. På en måte er dette en svart-hvitt film i farger. Kun ved noen få anledninger er bildet litt soft. Lyden er ok.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Ginette Vincendeau: Dette kommentatorsporet er en meget god innføring i filmen. Sammen med alle intervjuene og dokumentarene gir det oss en grundig bakgrunn for å få mest mulig ut av Army of Shadows.

Interviews with Lhomme and editor Françoise Bonnot: Bonnots mor var også klipper for Melville og hun mener at man ikke kan klippe godt om man ikke kjenner regissøren. Hun startet med å bli med moren på jobb, få små oppgaver og senere i livet bli ansatt som klipper. Dette intervjuet drøfter også lyddesign. Meget interessant. Lhomme var fotograf på filmen. Den gangen tenkte han ikke over hvor flott fotografert den var, det forsto han først da han holdt på med restaureringen 37 år senere. Han forteller at de restaurerte filmen tilbake til det de drømte om den gangen, ikke bare slik den var. Det vises i en scene hvor Melville ville ha scenen så mørk som mulig, og den endte opp for nesten svart. Restaureringen klarte å få litt lys inn i bildet. Flott! Fotografen måtte slåss med Melville under hele innspillingen for å få lyssettingen han ville da Melville brydde seg lite om lys.

On-set footage and excerpts from archival interviews with director Jean-Pierre Melville, cast members, writer Joseph Kessel, and real-life Resistance fighters: Simone og Melville kranglet på settet og snakket ikke sammen på 5 år. Men senere var alt bra. Selv om budsjettet på Army of Shadows var stort, lagde Melville filmen på den måten han alltid gjorde. Kessel skrev boken filmen er bygget på og var selv motstandsmann. Han og andre motstandsmenn minnes her okkupasjonen og beskriver hvordan de alltid hadde gift tilgjengelig. Flere ganger stresser Melville det faktum at det er viktig å huske at mye godt også skjedde under okkupasjonen.

Jean-Pierre Melville et “L’armée des ombres” (2002), a short program on the director and his film: Melville var medlem av motstandsbevegelsen under krigen. I alle fall hevder han det selv, men det har blitt stilt spørsmålstegn ved det. Han beskriver seg som en kamelon under innspillingen av filmer. Han spøker med noen, er alvorlig med andre. Alt som kan få best resultat. Han har et ganske kontroversielt syn på filmkunst synes jeg. Kunst kan bare skapes alene, derfor er ikke film kunst. Selv vil jeg hevde at det er det ferdige arbeidet som avgjør om noe er kunst eller ikke.

Le journal de la Résistance (1944), a rare short documentary shot on the front lines during the final days of German-occupied France: God dokumentar som for meg føltes som om den kunne vært inspirasjon og bakgrunn for Is Paris Burning. En britisk fortellerstemme har knallharde meninger. Antageligvis ble denne vist rett etter krigen eller til og med under krigen, og dermed var krigen fremdeles for nær i tid til at man klarte å holde litt distanse til opplevelsene. Blant annet refereres det til kvinner som har samarbeidet horisontalt med fienden. I bunn og grunn er dette en propagandafilm, med frigjøringshæren som helter. Men uhyre interessant.

Film restoration demonstration by Lhomme: En syv minutters demonstrasjon som viser skadene på det gamle materialet, og hvordan det har blitt utbedret. Vi skal være glad for dette arbeidet. Et lite galleri følger med her med 10 bilder.

Theatrical trailers: Den franske traileren på tre minutter er fantastisk. Helt unik! Den andre ble laget i forbindelse med USA-premieren og er litt forenklet, noe amerikanisert og sterkt misvisende.

A booklet featuring essays by critic Amy Taubin and historian Robert O. Paxton, as well as excerpts from Rui Nogueira’s Melville on Melville: Et hefte av topp klasse! Gode analyser av Taubin og Paxton, og det hele rundes av med Melvilles egne ord.

Breathless

Breathless (Criterion nr. 408)(Blu-ray)

1960 – Jean-Luc Godard (svart-hvitt)

En revolusjon i form

Nivå 1 (uten spoilers)

Michel drar til fra Marseille til Paris for å møte sin Patricia. På veien blir han en jaget mann og de lever på lånt tid i Paris mens politiet nærmer seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er ikke historien Breatless er kjent for. Den er egentlig ikke mer enn en billig kioskroman i filmformat. Det er innovasjonen i filmskapingen som er slående i Godards debut. Alle regler brytes i tur og orden og jumpcuts blir introdusert i stor skala. Et jumpcut er det å fjerne bilder i sekvensen slik at man hopper videre i samme scene. Slik sparte Godard tid, og skapte en elektrisk stemning. Belmondo snakker til oss og kameraet til tider i filmen, som refereres til som å bryte den fjerde veggen. Problemet er selvfølgelig at det bryter illusjonen vi har av å være i en historie, men det må man bare venne seg til hos Godard, for dette gjør han kontinuerlig med forskjellige virkemidler.

Breathless er en salig blanding av krimfilm, romantisk drama og roadmovie. Godard hyller kioskromanen og film noir. Belmondo sier et sted ”Jeg faller alltid for en type jenter som er feil for meg”. Dette er nesten ordrett tatt fra Bogarts linje ”I always fall for the wrong kind of dames” i det Maltese Falcon. Ellers ser vi Belmondo imitere Bogart flere ganger, spesielt når han stryker seg over leppene. Godard plasserer også Patricia i rollen som Femme Fatale. Hennes forræderi på slutten av filmen fører til Michels død. Form er viktigst i Godards film. Belmondo ble kjent som inkarnasjonen av ”kul” etter denne filmen. Alle ville se ut som ham og han var med ett en verdensstjerne. Følg med når Patricia intervjuer den berømte forfatteren. Det er Jean Pierre Melville, som stortrives med å være midtpunkt ikledd i sine mørke solbriller.

Man kan godt legge merke til at Belmondo agerer ut sine følelser, mens Sebergs er mer skjult og i hennes karakter skjer det mer på innsiden. Hun og Godard hadde sine feider om skuespillet. Hun følte det var riktig å være oppskjørtet, mens han ville ha henne helt rolig. I scenene med Belmondo fikk de gjøre sine egne ting mens det hele ble filmet. Spesielt scenene på hotellrommet var trange, med kun plass til fotograf Coutard, Godard og de to skuespillerne.

Av alle nybølgeregissørene som startet ut med eksperimentelle og nyskapende filmer, er det kun Godard og Chabrol som fortsatte og eksperimentere og ingen mer enn Godard. Sett i forhold til de kommende filmene, er Breathless kun en pekepinn om det som skal komme. En god grunn til å like Breatless av andre grunner enn det innovative og nyskapende er hvordan Paris blir portrettert. Her er det bilde etter bilde som nesten tar pusten fra meg. Vakre bygninger, gater og kafeer kommer nå til sin rett på bluray. Filmkornet gir en ekstra dimensjon til gatebildene.

Lyd og bilde

Breathless vises i sitt originale format 1.33:1. Bildet er fint, men ikke slående. Detaljnivået er best i utendørsscenene. Antageligvis er dette det beste vi noen gang vil se Breathless med tanke på at det var en lavbudjettsproduksjon. Ingen skader er synlige i bildet. Lyden er ganske god i mono.

Ekstramateriale

Archival interviews with director Jean-Luc Godard and actors Jean-Paul Belmondo, Jean Seberg, and Jean-Pierre Melville: En snau halvtimes intervjuer. Godard uttaler at han liker film mindre etter å ha laget en populær film, og håper publikum vil hate hans neste film. Belmondo ser på seg selv som en instinktiv skuespiller som liker å improvisere. De mest interessante intervjuene er det Melville og Seberg som står for. I Sebergs tilfelle ikke så mye på grunn av hva hun sier, men den pågående intervjuerens mangel på takt og tone. Hun vil heller høre om Sebergs lille sammenbrudd og opphold på klinikk enn om filmen selv. Jean Pierre Melville var godt likt av nybølgeregissørene. Selv arbeidet han alltid utenfor studiosystemet, men følte seg aldri som den av den nye bølgen. Han mente seg for gammel. Melville kommenterer at man ikke trenger å være intelligent som Truffaut, Godard og Chabrol for å være en god regissør. Mange gode regissører var idioter.

New video interviews with Coutard, assistant director Pierre Rissient, and filmmaker D. A. Pennebaker: Intervjuet med Pennebaker er på 10 minutter, og han forteller om et mulig prosjekt han skulle ha med Godard. Vi får høre at Breathless opprinnelig skulle være en slags dokumentar om Belmondo. Fotograf Coutard var en trofast medhjelper for Godard og blir ofte intervjuet i forbindelse med Criterions Godardutgivelser. Han har stor forståelse for Godards visjon for filmen, og har mange gode historier fra innspillingen. Godard mente at han ikke laget film, men filmkunst. Han trengte ikke nødvendigvis en historie. Rissient fyller på med informasjon i dette 22 minutter lange intervjuet.

Two video essays: filmmaker Mark Rappaport’s Jean Seberg and critic Jonathan Rosenbaum’s “Breathless” as Criticism: Jean Sebergs liv og karriere var en innholdsrik affære som endte tragisk. Som filmstjerne ble hun skapt av Otto Preminger, men samtidig behandlet han henne så dårlig at hun mener hun ble skadet for livet. Hun omtaler ham som en stridsvogn. Det å jobbe med Godard ble en stor kontrast til Hollywood. I Frankrike fikk hun linjene sine samme dag som de skulle spille inn scenen, og ble instruert underveis. Jean Seberg ble senere involvert i Black Panther-bevegelsen og FBI manipulerte og ødela derfor karrieren hennes. Pga dette forsøkte hun selvmord hvert år, og lykkes i 1979…

Rosenbaum gjør i sitt essay rede for hvordan Godards film er filmkritikk også. Filmskaping er videreføring av filmkritikk. Han viser oss hvordan Godard refererer til litteratur, kunst og film. Både Maltese Falcon og Bob le Flambeur refereres til.

Chambre 12, Hôtel de Suède, an eighty-minute French documentary about the making of Breathless, with members of the cast and crew: I denne bare måtelig vellykkede dokumentaren besøkes stedene vi ser i Breathless. Den unge og ivrige regissøren forsøker også å få Godard i tale på telefonen uten å lykkes. Hotellet som Michel og Patricia tar inn på ble revet en uke etter denne dokumentaren. Mange av de medvirkende i produksjonsstaben stiller opp, men dokumentaren forblir tam.

Charlotte et son Jules, a 1959 short film by Godard featuring Belmondo: Fin film om jente som slår opp med gutt. Pussig og original kortfilm som var en hyllest til Jean Cocteau.

French theatrical trailer: Fantastisk! Må sees. Stikkord gjennom hele traileren.

A booklet featuring an essay by scholar Dudley Andrew, writings by Godard, François Truffaut’s original treatment, and Godard’s scenario: Meget gode korte artikler av Godard selv og komprimerte manus fra Truffaut og Godard.