Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

Le Cercle Rouge

Le Cercle Rouge (Criterion nr. 218)( Blu-ray)

1970 – Jean Pierre Melville (farger)

Dragning mot rødt

Nivå 1 (uten spoilers)

Corey slipper ut av fengsel samme dag som Vogel rømmer fra en fangetransport. Corey har allerede planene klare for et nytt kupp, men trenger medsammensvorne. Som forutbestemt hånd i hanske finner de hverandre.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en kuppfilm i tradisjonen til Asphalt Jungle og Rififi, med avleggere som Heat. Filmen har en langsom struktur, som bygger opp til den halvtimes lange kuppscenen som vesentlig foregår i stillhet. Dette er et likt grep som Dassin brukte i Rififi. Jeg har, som sikkert noen har lagt merke til, en forkjærlighet for langsomme filmer som lar oss få tid til å tenke underveis. Le Cercle Rouge har tid til det, og til å utbrodere karakterens reaksjonsmønster. Vi følger både forbryternes planlegging og etterforskernes arbeid i detalj. Melville har lagt vekt på karakterer, forbryternes moralkodeks (lojalitet) og politiets nitidige arbeid.

Melville mener at en filmskaper bør søke å fortelle en historie gjennom bilder og lyder, og ikke måtte si alt med ord. Det er et meget godt eksempel på denne filosofien i Le Cercle Rouge. Etter at den alkoholiserte Jansen har utført sin oppgave til perfeksjon, unner han seg en belønning. Han tar opp en lommelerke, skrur av korken og lukter på innholdet. Kun det, så skrur han på korken igjen. Slik forteller Melville oss at han har overvunnet sine demoner, og kan fortsette livet sitt. Det bekreftes i en senere scene, da han avstår fra sin del av byttet. Hans utbytte av kuppet har vært å vise at han fremdeles duger til noe her i livet.

Det hviler en skjebnefølelse over filmen. Corey, Vogel og Jansen dras mot det store kuppet, som marionetter hengende i tråder. Lite tid går med til vurdering av risiko eller motforestillinger. De godtar vendingene som livet tar og flyter med. Slik sett fungerer Melvilles filmtittel godt. De dras mot den røde sirkelen, der de skal møtes for å leve eller dø. Hva som driver dem dit er individuelt. Det kan være stolthet, lojalitet, eventyrlyst, grådighet eller nødvendighet. Men de vil ende opp der.

Le Cercle Rouge er en lekker film å se på, med sine elegante sett og røffe realitet. Det oser 70-tall av filmen, de mørke gatene og den livløse naturen er holdt i nedtonede farger og gråblå sjatteringer. Når en fargerik gjenstand dukker opp tiltrekker den seg all oppmerksomhet. Jeg må si jeg har begynt å sette stor pris på Melvilles fargepalett i Le Cercle Rouge, som jeg føler er tett knyttet til paletten i Army of Shadows. Denne fargepaletten har også en annen merkverdig effekt. Personlig synes jeg den understreker ensomheten i Melvilles filmer. For de er ensomme alle hans protagonister, er de ikke? Fargene, regnet, tåken og stillheten underbygger ensomheten disse menneskene føler. Med denne innfallsvinkelen blir Melvilles krimdrama nesten eksistensielle. Vi ser disse mennene gå, stå, tenke og handle og lurer på hva som driver dem, hvem de er. Og vi får tid til det.

Melville så nesten aldri sine egne filmer, og når han gjorde det kunne det være flere år etter at den gikk på kino. Han likte ikke sine egne filmer, bare andres…

Jeg hørte aldri en kvinne si noe i denne filmen. Gjorde du?

Lyd og bilde

Dette er en nyutgivelse av Criterions DVD nr 218 på bluray. Bildet er i 1.85:1 og lyden er mono. Lyden er bra i en film som ikke byr på store utfordringer lydmessig. Dialogen gjengis godt. Dette er en film som i lange perioder omtrent er lydløs. Men lyddesignet er nøye uttenkt, og kuppscenen foregår stort sett i stillhet. Dermed bygges spenningen opp og en lyd føles dramtisk. Bildet er litt vekslende. Noen av de mørke skumringsscenene er litt grove, til tider softe. Til gjengjeld er det meste av filmen glimrende, med dybde, skarphet og flott filmkorngjengivelse. Jeg er meget fornøyd.

Ekstramateriale

Excerpts from Cinéastes de notre temps: “Jean-Pierre Melville”: I dette tvprogrammet som oversatt betyr ’Vår tids filmskapere’, portretteres Jean Pierre Melville gjennom 9 roller. Hans person belyses gjennom roller som forretningsmannen, den ensomme, perfeksjonisten, franskmannen osv. Han er den eneste regissøren med eget studio, og hevder at han må være gal for å ha det. Filmprosessens to viktigste deler er skrivingen og editeringen. I sekvensen om ’den ensomme’ forteller han om skriveprosessen som foregår om natten i mørke. Hans inspirasjon er amerikansk film, og Asphalt  Jungle trekkes frem. Men han tilpasser de amerikanske temaene til fransk og europeisk publikum. Han liker å bruke samme scener i filmene sine. Kjennetegn er mannen som forlater rommet sitt for siste gang. Ett siste blikk og hatten settes på hodet. Melville velger selv alle omgivelser i filmene, som møbler, hus, osv.

Video interviews with assistant director Bernard Stora and Rui Nogueria, the author of Melville
on Melville
: Det var store konflikter mellom Volonte og Melville under innspillingen. Volonte var ekstremt nasjonalistisk og snakket mye om Italias fortreffelighet. Han tok ikke imot instruksjoner av Melville på en god måte. Nogueria forklarer hvorfor Le Cercle Rouge ikke har kvinnelige karakterer. Melville klarte ikke å skrive dialog for kvinner og derfor krympet rollene til det ikke var noe igjen. Bernard Stora hyller Melville som den beste regissøren han har jobbet med. I dette halvtimes intervjuet forteller han om Melvilles system innen regi. Han forteller hva han er ute etter, men ikke i detalj. Slik må staben prestere. Og plutselig kunne han finne på å gi en statist en stor rolle i filmen. Han forteller at Melville var glad i dyr, og behandlet dyr bedre enn han behandlet menneskene.

Thirty minutes of rare on-set and archival footage, featuring interviews with director Jean-Pierre Melville and stars Alain Delon, Yves Montand, and André Bourvil: Dette materialet har fått menyoverskriften ’archival footage’, og starter med Pour le cinema: Melville var ingen misogynist, men slet med kvinnelig dialog. Yves Montand sier at Melville manus var ekstremt detaljert. Midi Magazine: Melville mente at politithrilleren var den eneste formen for moderne tragedie. Delon forteller om forholdet mellom dem, og at det nesten var urovekkende lett for ham å jobbe med Melville. Han visste hva Melville ville ha, og mener at han ga ham det i filmene deres sammen. Melville er involvert i en rekke intervjuer i dette ekstramaterialet og er tålmodigheten selv, selv om en del spørsmål er av sjaber kvalitet. Han hadde lyst til å lage film om juveltyveri siden 40-tallet, men så kom Asphalt Jungle i 1950, og han måtte vente til den var litt glemt. Hans andre forsøk strandet da Rififi kom i 1955, og det ble ikke fullført før 1970 med Le Cercle Rouge.

Original theatrical trailer and 2003 Rialto Pictures rerelease trailer: Den originale traileren forteller veldig lite om hva filmen handler om, men starter med en utdypning av begrepet ’le cercle rouge’. De som har et møte i den røde sirkelen, ender der om de skal leve eller dø. Rialto rereleasetrailer er ganske lik.

A booklet featuring essays by film critics Michael Sragow and Chris Fujiwara, excerpts from Melville on Melville, a reprinted interview with composer Eric Demarsan, and an appreciation from director John Woo: Heftet denne gangen er ganske tykt, med flere gode essay. Eric Demarsan, som lagde musikken for Army of Shadows, ble hentet inn da Melville ikke var fornøyd med den originale komponisten. Slik får vi det sparsommelige og jazzinspirerte lydsporet som følger Le Cercle Rouge. Melville utdyper konflikten med Volonte, og bekrefter at han aldri vil lage film med ham igjen. Melville var godt plantet på den politiske høyresiden, mens Volonte var venstrervolusjonær. Problemet var at han pratet om det hele tiden.

Advertisements

april 24, 2011 - Posted by | Filmer |

4 kommentarer »

  1. Hei, bare en liten kommentar til avsnittsformateringen i dette innlegget, som gjør det vanskeligere å lese. Har du limt inn fra en annen editor og fått med deg noen skumle linjeskift for mye?

    Kommentar av Jacob | april 25, 2011 | Svar

    • Noe skjedde, men vet ikke hva. Ser nå riktig ut på min maskin, men tydeligvis ikke din. Måtte manuelt fikse opp, ble så smalt først. Neste filmomtale blir nok riktig.

      Kommentar av Frode | april 26, 2011 | Svar

      • Nå har jeg forstått ting, så nå skal det være bra. Veldig takknemlig for at du tar deg tid til å si fra. Filmtips til deg som 70-talls filmelsker: Payday (1974).

        Kommentar av Frode | april 26, 2011

  2. Nå er den helt strøken! Le cercle rouge er dessuten en kremfilm.
    Takker for tipset – Payday har jeg ikke sett nei. Jeg er nok kanskje 70-tallsfilmelsker når jeg tenker meg om. Kom mye fin uavhengig amerikansk film på den tiden. Men egentlig tror jeg at liker filmer bedre, jo eldre de er.

    Kommentar av Jacob | april 27, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: