Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

L’eclisse

L’eclisse (Criterion nr. 278)(DVD)

1962 – Michelangelo Antonioni (svart-hvitt)

Den hvite moderne verden

Nivå 1 (uten spoilers)

Vittoria velger å forlate sin kjæreste og leve alene. Ubestemt og søkende oppsøker hun sin mor og venner i Roma. En megler på Romabørsen, Piero, blir hennes neste flamme.

Nivå 2 (med spoilers)

L’eclisse er siste film i en løst sammensatt trilogi som startet med L’Avventura og fortsatte med La Notte. Den må sies å være enda mer kompromissløs en L’Avventura i sin streben etter å formidle det moderne mennesket i en moderne verden. Men der hvor L’Avventura var fascinerende og ga motstand, er L’eclisse kjøligere og mer ugjennomtrengelig. Foreløpig har den ikke gitt meg den belønningen jeg håper på, men ytterligere tid i L’eclisse sitt selskap kan rette på det.

Vittoria vandrer gjennom filmen som et frakoblet individ som i mange situasjoner må svare ’jeg vet ikke’ på spørsmålet om hva hun vil. Hun er tydelig lite komfortabel i denne verden, og får ikke den kontakten hun ønsker med sine omgivelser. Ikke at hun søker kontakt og blir avvist nødvendigvis, det er hun som forlater sin mann i starten av filmen og hun kunne lett ha hatt et forhold med Piero. Heller er det at hun ikke ser noe hun vil ha i dette samfunnet, bortsett fra bedre kontakt med moren. Kun ved to anledninger ser vi henne leve i øyeblikket fullt ut. Den ene er flyturen med venninnen, den andre er dansen hvor hun kler seg ut som afrikansk kvinne og virkelig lar dansen gripe henne.

For å få best mulig forståelse av filmen er det viktig å legge stor vekt på omgivelsene i bildet. Omgivelsene er viktigere enn personene i L’eclisse. Ingenting i mise-en-scene er tilfeldig. Bildet inneholder mange vinkler, gjenstander står på en spesiell måte, til og med gardinene gir oss vinkler. Atomtrusselen henger over tiden filmen er fra, og en sentral bygning har fasong som en atomsoppsky. Dette ubehaget blir merkelig aktuelt for oss i disse dager, med tanke på atomkatastrofen i Japan. Omgivelsenes betydning blir forsterket i den berømte siste sekvensen, hvor alle de viktige plassene i historien blir vist oss, denne gangen uten hovedpersonene.

L’eclisse inneholder kontrast som et sterkt virkemiddel. Overgangen fra de gode øyeblikkene til de dårlige er skarp. Tenk på hvordan den ville, flotte og erotiske stammedansen som Vittoria framfører blir lagt død med de rasistiske kommentarene til venninnen. Og hvordan leken mellom Vittoria og Piero opphører i det en ringelyd høres. Har de satt på en timer? Skulle de ha det bra i 20 minutter, deretter stoppe brått? Antonioni utforsker videre sin berømte påstand om at Eros i det moderne samfunnet er syk i denne trilogien, vi kan ikke lenger å elske.

Ved første øyekast eller gjennomsyn av en Antonionifilm, er det lett å tolke ham dit hen at han kritiserer det moderne, industrien og arkitekturen. Men så er ikke tilfelle. Antonioni elsket det moderne, det er derfor han filmet det så inngående. Derimot utforsker og kritiserer han det moderne mennesket i det moderne samfunnet. Vi er ikke tilpasset ennå. Hans skuespillere er ikke naturlige, men unaturlige og kalkulerte. Spesielt gjelder dette de mannlige skuespillerne.

Strukturen i L’eclisse er ikke enkel. Noen ganger er det åpenbart at tid må ha gått, men ingenting i strukturen indikerer det. Kun menneskenes relasjoner til hverandre forteller oss det. I en slik langsom film, legger vi stor vekt på alt vi ser skje. Slik som tønnen med vann som Vittoria slipper en trebit oppi. Er trebiten henne? Som dukker under og stiger opp? Og hva betyr det at vannet lekker ut av tønnen, og den tredje gangen vi ser den er tom? Kanskje er det et hjelpemiddel til å forstå filmen, kanskje overanalyserer vi.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.85:1. Det er et nydelig svart-hvitt bilde med god kontrast og skarphet. Lyden er på samme nivå, klar dialog i en dialogdrevet film.

Ekstramateriale

Audio commentary by Richard Peña, program director of the Film Society of Lincoln Center, in New York: Peña er snakkesalig, men kommentatorsporet blir aldri fengende. Alikevel er det mange interessante opplysninger vi kan ta med oss videre i forståelsen av L’eclisse.

Michelangelo Antonioni: The Eye That Changed Cinema, a 56-minute documentary exploring the director’s life and career: Denne grundige dokumentaren går gjennom alle Antonionis filmer og hans priser. Hans tanker rundt film og filmskaping blir også delt med oss. Meget god dokumentar, men en time blir litt lite på en regissør av Antonionis kaliber. Men den fungerer godt som en introduksjon til hans verker.

Elements of Landscape, a new, 22-minute video piece about Antonioni and L’eclisse, featuring Italian film critic Adriano Aprà and longtime Antonioni friend Carlo di Carlo: En viktig betraktning i denne minidokumentaren er at Antonionis verden ikke er den virkelige verden. Han er ekstremt opptatt av at det vi ser er det han vil vi skal se. I Red Desert malte han gresset og buskene i den fargen han følte var riktig. L’Avventura og L’eclisse er hvite filmer, men La Notte er en svart film, estetisk sett. Det er mye spennende å tenke på som blir formidlet her.

A 32-page booklet featuring new essays by film critics Jonathan Rosenbaum and Gilberto Perez, along with reprinted excerpts from Antonioni’s own writings about his work: Gode essay om en ubestemmelig og vanskelig film å beskrive. Men de gjør en god jobb med å skape rammene vi kan se filmen i. I tillegg får vi små tekster skrevet av Antonioni selv, som ikke er stort tydeligere enn filmen.

Advertisements

mars 30, 2011 - Posted by | Filmer |

2 kommentarer »

  1. Sammen med Blowup er dette min favoritt Antonioni, foran Il grido og Professione: reporter. La notte og L’avventura har jeg rangert lenger ned. Kjenner at det nærmer seg en gjensynsrunde med Antonioni!

    Kommentar av Jacob | april 1, 2011 | Svar

  2. Enig med deg angående Blowup. Pluss på L’avventura. Morsomt å se på den flotte bloggen din at du er dypt inne i 70-talls film. Vidunderlig filmtiår! Og ikke bekymre deg for Harold and Maude. Kanskje den beste 70-tallsfilmen av dem alle…

    Kommentar av Frode | april 4, 2011 | Svar


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: