Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

The Last Metro

The Last Metro (Criterion nr.462 )(Blu-ray)

1980 – Francois Truffaut (farger)

Før siste avgang

Nivå 1 (uten spoilers)

I The Last Metro følger vi et teaterstykke øves inn og framføres under vanskelige forhold under okkupasjonen i Paris. Marion Steiner må drive teateret alene etter at hennes jødiske mann, teaterinstruktøren Lucas Steiner, har flyktet fra nazistene.

Nivå 2 (med spoilers)

The Last Metro var Truffauts 19de film og den mest innbringende. Den ble også oscarnominert. Han hadde hatt lyst til å lage den lenge, men etter å ha sett The Sorrow and the Pity, valgte han å vente. Med The Last Metro ville han tre ting: Vise okkupasjonen, vise livet backstage på et teater og gi Catherine Deneuve en rolle som en ansvarlig kvinne.

Det å skildre okkupasjonen er ikke gjort på en påtrengende måte. Dette er ikke hovedsakelig en film om motstandskamp, men om teaterliv. Derfor er de tyske soldatene alltid i bakgrunnen, og den største trusselen kommer fra andre franskmenn, først og fremst teaterkritiker Daxiat. Han er for øvrig modellert etter en fransk kritiker med nazisympatier under okkupasjonen. Scenen hvor Depardieu starter en slåsskamp med ham er også bygget på en virkelig hendelse. Tyskerne mottok 1500 angiverbrev om jøder hver dag fra franskmenn, og franskmenn samlet faktisk sammen jødene selv og leverte dem til tyskerne.

The Last Metro er en film hvor meninger blir framsatt subtilt. Ved å være oppmerksom kan man legge merke til mange budskap. For eksempel at det er franskmann som er franskmann verst. Hvem er det som angir teateret slik at Gestapo utfører en rassia? At mennesker er homofile blir vi gjort oppmerksomme på kun gjennom en bemerkning eller et glimt. Bernard Granger forteller om en episode hvor han blir kalt homofil, og ber om unnskyldning for eventuelt anstøt til instruktøren Cottins. Nadine og Arlette overraskes av Marion Steiner mens de kysser, siden nevner aldri Marion det. Og i filmen elsker mennesker flere enn én, uten at de dømmes av Truffaut. Granger unngår å ta Daxiat i hånden, og senere forstår vi at han er medlem av motstandsbevegelsen. Ordet machi kan bety sminke, men var også et navn på motstandsbevegelsen. Vi ser at Cottins blir pågrepet av motstandsbevegelsen etter okkupasjonen og at han tidlige mottar en kiste med renneløkke inni. Dette var motstandsbevegelsen måte å advare kollaboratører på. Cottins var ikke kollaboratør, men det var en mengde forskjellige aktive fraksjoner og Bernard Granger kunne neppe formidle til alle de andre at Cottins var OK.

Jean Renoir var Truffauts store forbilde blant regissører, ved siden av Hitchcock. I The Last Metro er det flere hint til The Rules of the Game. Først og fremst gjennom å bruke skuespillerinnen som spiller Lisette i The Rules of the Game. Men også gjennom replikken ”Jeg trodde jeg så noe og skjøt”. Dette er de eksakte ordene som Schumacher, Lisettes mann i The Rules of the Game, sier etter å ha skutt flygeren i den filmen.

The Last Metro er en stilfull og engasjerende film som portretterer okkupasjonen som kun franskmenn kan det. Realistisk og uten overdrivelser som den er kan man godt sammenligne den med mesterverket til Melville Army of Shadows, Malles Lacombe, Lucien eller den mindre kjente The Two of Us. Alle disse er for øvrig utgitt i Criterion Collection

The Last Metro var film nummer to i en trilogi Truffaut ønsket å lage om film, teater og magikere. Den første var Day for Night og den tredje rakk han aldri å lage. Truffaut ble bare 52 år gammel.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.66:1 og fargepaletten er stort sett i jordfarger, rust og rødt. Bildet har en liten overordnet gultone. Dette er bevisste valg fra kameramannen Nestor Almendros sin side. Som bluray-bilde er dette fantastisk. Meget høyt detaljnivå og nydelig filmkorngjengivelse. Virkelig kinofølelse i bildekvaliteten. En av mine favorittutgivelser når det gjelder visuelle opplevelser. Lyden er i klar og bra mono.

Ekstramateriale

Two audio commentaries: one featuring Annette Insdorf, author of François Truffaut, and one with actor Gérard Depardieu, historian Jean-Pierre Azéma, and Truffaut biographer Serge Toubiana: Anette Insdorf har etter hvert blitt en av mine favorittkommentatorer på Criterionutgivelsene. En behagelig stemme formidler meget stor kunnskap om filmene hun tar for seg. Glimrende posjonert ut og alltid relevante opplysninger.

Som ofte i Truffauts filmer er det et element av selvbiografi i The Last Metro. Gutten som vanner blomster kan godt ses på som et uttrykk for Truffaut selv. Og Truffaut fant ut i 1968 at hans far var jødisk. Tittelen henspiller på den siste t-banen som publikum måtte ta før portforbudet inntrådte om kvelden. Derfor måtte teaterforestillingene tilpasses t-banetidene. Insdorf mener at helten i filmen må være Lucas Steiner, som jobber og lever isolert under teateret i 813 dager.

Det andre kommentatorsporet er noe annerledes, men komplementerende til Insdorf sitt. Hun går i dybden på filmens budskap, mens historiker Azéma forteller oss om okkupasjonstiden i Paris, og hvordan filmen behersker tidsbildet. Historikeren mener at filmen gir et meget korrekt tidsbilde, bortsett fra at jødinnen er i teateret og at brannmannen bærer jødestjerne. Jøder kunne ikke være så nærme tyske soldater i hverdagslivet. Depardieu deler personlige opplevelser fra innspillingen med oss. Toubiana fungerer som vert og samtaler med Depardieu og Azéma etter tur i to adskilte samtalesituasjoner, som Criterion har redigert sammen til et kommentatorspor.

Deleted scene: Denne scenen ble slettet pga lengden. Den ble innsatt igjen ved videolanseringen i 1982. Scenen omhandler en døende forfatter som har skrevet et stykke for Marion i hovedrollen, men hun må avslå da hun har lovet Steiner å arbeide kun på hans stykker i denne perioden. Fin scene.

French television excerpts of interviews with Truffaut, and actors Catherine Deneuve, Depardieu, and Jean Poiret: Greit lite intervju med Truffaut, Depardieu, Poiret og Deneuve med for anledningen utslått hår. Lett å forstå at hun var sett på som en virkelig vakker filmstjerne på den tiden.

New video interviews with actresses Andréa Ferréol, Sabine Haudepin, and Paulette Dubost, assistant director Alain Tasma, and camera assistants Florent Bazin and Tessa Racine: Inndelt i to underkategorier som tar for seg skuespillet og utseendet på filmen. Til sammen ca 25 minutter. Truffaut mente at man ikke trenger å føle alt man skal uttrykke som skuespiller på lerretet. Klipping, teknikk og instruksjon ordner inntrykket. Kameramannen Almendros hadde som mange vet dårlig syn, men det hindret ham ikke i å være kanskje verdens beste på sitt felt. Farlige situasjoner kunne oppstå som følge av det. En gang gikk han opp en trapp på høyre side av et stillas, og på den venstre siden gikk han ned en trapp som ikke var der! Men han ble ikke veldig skadet.

A video interview with the celebrated cinematographer Nestor Almendros, detailing his collaborations with Truffaut: 28 minutters intervju med Almendros hvor han forklarer om lyssetting og farger. Som alltid var det god stemming på settet med Truffaut. Han brukte som regel de samme medarbeiderne, slik at de nesten ble som en familie. Truffaut og Almendros var uenige om bruken av fargefilm. Almendros så fortiden i farger, som vist i malerier, mens Truffaut så fortiden i svart-hvitt. Samtiden var for ham i farger. Truffaut ville ha bunnen av bildet mørkt, tilpasset bruken av undertekster. Han tenkte på eventuelle framtidige internasjonale lanseringer.

Une histoire d’eau, Truffaut’s 1958 short film co-directed by Jean-Luc Godard: Fin 12 minutters kortfilm om en oversvømmelse. Igjen refererer Truffaut til Balzac, en forfatter han var meget glad i. Husk The 400 Blows…

Theatrical trailer: Denne traileren på 2.45 gir meg følelsen av at filmen handler om motstandskamp og okkupasjon istedet for fokus på teater. Dermed føles den også litt misvisende.

A new essay by Armond White: For å runde av en grundig utgivelse har Armond White skrevet et meget godt essay hvor han setter filmen inn i sammenheng med andre lignende filmer. Han ser på forskjeller og likheter med filmer som Lacombe, Lucien av Louis Malle, blant annet.

Advertisements

januar 23, 2011 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: