Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

Tokyo Story

Tokyo Story (Criterion nr.217)(DVD)

1953 – Yasujiro Ozu (svart-hvitt)

Foreldre og barn

Nivå 1 (uten spoilers)

Et eldre ektepar drar til Tokyo for å besøke sine nå voksne barn, men opplever at de ikke er særlig velkommen. Kun svigerdatteren til deres avdøde sønn er oppriktig glad for å se dem.

Nivå 2 (med spoilers)

Gang etter gang figurerer Tokyo Story på lister over tidenes 10 beste filmer, i selskap med Citizen Kane, 2001 A Space Odyssey og Sunrise. Hva er det som gjør denne filmen verdig til å være med på en slik liste? Kanskje er det den enkle og universelle historien, som egentlig er en remake av Make Way For Tomorrow. Kanskje er det Ozus unike stil. Kanskje er det den følelsesmessige virkningen filmen har på mange av dem som ser den. Sikkert er det at det er en film til ettertanke, om hvordan vi behandler våre foreldre og hvordan vi ville ha oppført oss i samme situasjon som de unge voksne i filmen.

Tokyo Story var, og er, populær i Vesten. Dette skyldes nok først og fremst det universelle temaet, som ergo gjør at vi også kan relatere oss til filmens budskap. Det er en velkjent problemstilling her. Som ung voksen med egen familie vil man leve sitt eget liv, men har man ikke et ansvar for å oppfylle sine forpliktelser overfor sine foreldre? Særlig når det eneste de forventer er å bli tatt godt imot på et lite besøk? I filmen har ingen av barna tid til sine foreldre eller interesse av å ha dem på besøk. Den eneste som er genuint glad for å se dem er svigerdatteren Noriku. Hun tar seg fri fra jobb for å guide dem rundt Tokyo. Barna foretrekker å skyfle dem ut av veien ved å sende dem til Atami, et rekreasjonshotell. Der trives ikke de gamle og returnerer til Tokyo tidlig. Datteren reagerer med sinne over at de kommer tilbake så tidlig og forstyrrer hennes planer.

Siden dette er et ømtålig tema for barna, prøver de å skjule sine egentlige følelser slik at Tokyo Story også blir en film om hykleri. Krokodilletårer og løgner avløser sinte utbrudd og kyniske planer. Fasader må opprettholdes og selvmotsigelser oppstår dermed i en og samme samtale. Filmen ender med at den syke moren drar sammen med sin ektemann hjem og blir riktig syk på hjemveien. Hun dør og begravelsen holdes i den lille landsbyen sammen med de av familien som prioriterer å være til stede.

Det japanske kroppsspråket kan være vanskelig for oss å gripe helt. Vi ser eksempel på det i Tokyo Story. Det er tydelig at familiens menn har hatt problemer med alkoholmisbruk. Både faren og den avdøde sønnen har hatt sine problemer med drikking. Tomi snakker åpenhjertig med sin svigerdatter Noriku om dette mens hennes egen mann er til stede. Hun anerkjenner og gjenkjenner sine egne problemer i svigerdatterens forhold. Men for oss blir det merkelig når hun smiler hele tiden mens hun snakker om slike alvorlige problemer. Slik er japansk kultur og væremåte, men det betyr ikke at det ikke menes og oppfattes som alvorlig. Et smil betyr ikke nødvendigvis det samme som i Vesten. Og fremdeles er ikke faren fri fra alkoholens grep. Han lyver om egen drikking, og havner realt på fylla med gamle venner i Tokyo. Så pass at politiet må følge ham hjem til datterens hus, og at han er ute av stand til å ta vare på seg selv.

Ozu har blitt ”beskyldt” for å fortelle den samme historien i alle sine filmer. Sikkert er det at hans filmer handler om familie og mellommenneskelige relasjoner. Hans særpreg er blant annet den lave kameravinkelen og det nesten totale fraværet av tracking shots. I tillegg forteller han ofte om ting som skal komme, men som vi sjelden ser. Dialog kan typisk være: Det er en fin dag. Han hadde også en forkjærlighet for korridorscener. Inne i hus likte han å veksle mellom skuespillernes plass i scener, som vanligvis sees på som brudd i kontinuitet, men ikke hos Ozu siden det gjøres bevisst.

I Tokyo Story er det tydelig at kontrasten mellom gammel og ung, liv og død, stillstand og bevegelse vektlegges. Det tradisjonelle Japan settes opp mot det postmoderne Japan, symbolisert med stadig tilbakevendende fabrikkpiper. Tomis død står i relieff til båter i bevegelse, fuglesang og røyk som stiger opp. Vi reflekterer over døden mens alt i byen er stille, ingenting beveger seg og ingen lyder høres. Så må livet gå videre, og byens puls starter opp igjen. Biler og båter settes i bevegelse, lyder presser seg på, mennesker må tilbake til hverdagslivet. Mens faren sitter ensom og angrer på at han ikke behandlet sin kone bedre i den tiden hun levde…

For meg er ikke Ozu en av de store regissørene, men denne Criterionutgivelsen ga meg en god innføring i hans arbeid. Tokyo Story er en varm og universell historie som treffer også meg. Jeg tror at jeg vil gripe hans filmer bedre når jeg blir enda mer kjent med det japanske følelsesliv og kroppsspråk, for slik det er nå blir jeg litt distansert kontra karakterenes kontrollerte uttrykk for sterke følelser. Det oppleves for meg som om de ikke føler sterkt nok, men jeg forstår at det hele ligger i kulturenes uttrykksmåte.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1. Lyden er mono, og ikke spesielt god. Bildet er til tider uskarpt og det er en blafring til stede hele tiden. Et bilde litt under det jevne.

Ekstramateriale

Audio commentary by Ozu-film scholar David Desser, editor of Ozu’s Tokyo Story, a compilation of writings and reviews about the film: Meget detaljert kommentatorspor, som ga meg en fin innføring i Ozus måte å lage film på.

I Lived, But . . . (1983) a two-hour documentary about the life and career of Ozu, featuring former assistant Shohei Imamura, critics Donald Richie and Tadao Sato, actors Chishu Ryu, Mariko Okada, Haruko Sugimura, and many more: En litt kjedelig 2 timers dokumentar som i tillegg har en noe svak innfallsvinkel. “Intet” er inngravert på Ozus gravsten, og dokumentaren vil prøve å vise at Ozu alltid kom tilbake dette ”intet” i filmene sine. En interessant ide, men den blir ikke gjennomført konsekvent nok.

Talking with Ozu: a 40-minute tribute to Yasujiro Ozu featuring reflections from directors Stanley Kwan, Aki Kaurismaki, Claire Denis, Lindsay Anderson, Paul Schrader, Wim Wenders, and Hou Hsiao-hsien:En fin samling hyllester fra kjente regissører som skylder Ozu mye. Kaurismaki påstår at han har laget 11 dårlige filmer hittil, og at det er Ozus skyld.

New essay by David Bordwell, author of Ozu and the Poetics of Cinema: Kort essay på det jevne. Veldig tynt hefte denne gangen fra  vanligvis sjenerøse Criterion.

Advertisements

november 7, 2010 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: