Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

Crumb

Crumb (Criterion nr. 533)(Blu-ray)

1995- Terry Zwigoff (farger)

Serieskaperen Robert Crumb

Nivå 1 (uten spoilers)

Robert Crumb er den store undergrunnsserieskaperen i USA. Her lager vennen Terry Zwigoff en dokumentar om personen Crumb, med alle sine sterke og svake sider eksponert. Det har blitt et meget nærgående og åpent portrett.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen innehar to hovedfortellinger. Den ene er historien om tegneserieskaperen Robert Crumb, den andre er historien om en dysfunksjonell amerikansk familie. For Crumbfamilien er virkelig skadeskutt. En autoritativ og militær far setter sine umiskjennelige spor i de tre sønnene, og antageligvis de to døtrene som ikke ville delta i filmen. Robert, Charles og Maxon er alle skadet og traumatisert på hver sin måte. Charles tok livet sitt ett år etter at filmen var ferdig, etter langvarig depreson og tung medisinering. Maxon lever en meget alternativ livsstil, med de merkeligste rutiner. Robert har klart seg greit, men har sine traumer, antipatier og fetisjer.

Alle tre har evner som tegnere og Zwigoff mener Charles var den beste før han la blyanten på hylla. Vi møter Charles boende hjemme hos moren, tungt medisinert i et mørkt rom. Han leser mye eldre litteratur og fremstår som smart og belest. Robert ler ofte under samtalene med broren, men Zwigoff er overbevist om at det er en måte å trøste broren på og at det ikke er ondsinnet ment. Charles kan være meget åpen og direkte i samtalene, og det er mange magiske dokumentarøyeblikk i scenene med ham. Spesielt vil jeg trekke fram hans forklaring om hvorfor narsissistiske mennesker kan være voldelige. Han mener narsissismen vil identifisere trusler mot seg selv og søke å eliminere dem. Robert spør om han noen gang har vært en trussel mot Charles sin narsissisme. Og Charles svarer: ”Many, many times…”

Robert Crumb har vært beskyldt for å fremme rasistiske og spesielt kvinnefiendtlige holdninger i sine tegneserier, og langt på vei bekrefter han disse holdningene. Spesielt må han innrømme en motvilje mot kvinner. Antageligvis bunner det i en undertrykt psykologisk bitterhet mot kvinner, muligens som følge av å ha vært upopulær hos det andre kjønn i yngre dager. I dag har han tydeligvis behov for å hevne seg litt, etter å ha blitt berømt og populær.

Han har ingen problemer med å tiltrekke seg kvinner i dag, noe hans flere ekteskap bærer vitnesbyrd om. Men han mangler fremdeles evnen til å forelske seg i kvinner. Fetisjer som å bli tråkket på fysisk av kvinner og å ri på ryggen deres står høyt i kurs. Fremdeles blir han seksuelt opphisset av sine egne serier. Selv påstår han at LSDtripper på 60-tallet skapte rasistiske serier som han fremdeles ikke er helt sikker på hva ligger bak. Her snakker vi om karikerte ”uggabugganigger”-striper uten spesiell dybde.

Crumb har hatt mange multimillionerstilbud på sine striper og karakterer uten å ”selge” seg. Men han solgte en gang filmrettighetene til Fritz the Cat. Filmen skuffet ham så voldsomt at han drepte Fritz the Cat  i neste tegneseriestripe. Zwigoff hevder i filmen at Crumb nettopp har avvist et 3 millioner dollar tilbud om rettighetene til en av hans mange seriekarakterer.

Halvveis i innspillingen kom BBC på banen med et ønske om å spille inn en dokumentar om Rober Crumb, som Crumb godtok. Zwigoff la da sin film på hylla. Men BBC vinklet sin film så annerledes at Zwigoff med rette tok opp igjen sin film senere og fullførte den. Det kan vi være glade for i dag.

Terry Zwigoff har hatt en unik tilgang til Crumbfamilien, siden han i mange år har vært en av Roberts nærmeste venner. Han ville ha pleiet omgang med Crumbfamilien uavhengig av filmen siden han er genuint glad i dem. Som han sier; dette er bare en av veldig mange dysfunksjonelle amerikanske familier. Men for å oppdage dem, må man vel være del av den. Og da fornekter man gjerne hele situasjonen. Som kuriositet kan nevnes at Zwigoff oppfatter Robert Crumbs filmsmak som så dårlig at han måtte presentere ham for gode filmer. Det går ikke an å fremheve ”Titanic” som god film, mener han. Derfor har Zwigoff gitt Crumb flere CriterionDVDerav filmskapere som Melville og Bünuel…

Lyd og bilde

Man kan undre seg over at Criterion velger en independent dokumentar som blurayutgivelse, med alle tekniske begrensninger det innebærer. Med det sagt, har det blitt en rimelig fin utgivelse. Tidvis ser vi godt at det er snakk om et bluraybilde, men selvfølgelig sjeldnere enn om det hadde vært en regulær spillefilm. I dokumentaren er det viktigere å gripe øyeblikket enn å fremstille det perfekt. Lyden gjør jobben, men igjen er det tale om en tungt dialogdrevet film, hvor lydkvalitet spiller mindre rolle. Lyden er i mono, bildet er i 1.33:1.

Ekstramateriale

Two audio commentaries, one featuring Zwigoff from 2010, and one with Zwigoff and critic Roger Ebert from 2006: Zwigoff satte som krav i 2006 at Ebert skulle prate mest, og han selv heller svare på Eberts spørsmål. Resultatet har blitt meget godt. Hans solokommentarspor er svakere, med lange perioder i stillhet, hvor filmens lyd tar over. Det interessante her er hans digresjoner som trigges av scener i filmen. Blant annet får vi høre om hans forferdelse over dyreforsøk og hans ide om at det burde ha vært en Nürnbergprosess mot viviseksjonister. Dokumentarer har vist at mange av disse menneskene drives av pengebegjær og ikke av medisinske hensyn. Selv spiser han aldri gris lenger etter å ha sett landbruket på nært hold.

More than fifty minutes of unused footage: Mye av dette hadde passet godt i filmen, og det hele ble et spørsmål om hvor lang filmen skulle være. 2 timer på en dokumentar er uansett opp mot forsvarlig grense, så noe måtte klippes bort.

Stills gallery: Her får vi blant annet vite at Crumb måtte legge restriksjoner på sin egen tegnestil når han tegnet kommersielle postkort, og ta til seg en søtere stil.

PLUS: A booklet featuring an essay by critic Jonathan Rosenbaum and artwork by Charles, Jesse, Maxon, and Robert Crumb: Essayet av Rosenbaum er ok, men de andre supplementene er mer spesielle. Vi får inkludert Charles Crumbs tegninger som var opptakssøknad til kunstskolen. Slike reproduksjoner av faktiske dokumenter kler en dokumentar godt, og gir ekstra tyngde til utgivelsen. Maxons skriverier om farens påvirkning på hans livsstil er skremmende og meget interessant lesning. Han forsøker å gjøre bot for farens drap på en kinesisk tigger ved å leve en tiggers liv selv. Han virker overbevist om at han er forbannet av tiggerens ånd.

Advertisements

september 16, 2010 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: