Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

Solaris

Solaris (Criterion nr. 164)(DVD)

1972 – Andrei Tarkovsky (farger)

En annerledes science fiction

Nivå 1 (uten spoilers)

Den russiske romstasjonen ved planeten Solaris har problemer. De tre forskerne der sender merkelige meldinger hjem til Jorden, og Kris Kelvin blir sendt dit for å vurdere om den skal stenges ned. Men Kelvin blir også påvirket av det merkelige som foregår der.

Nivå 2 (med spoilers)

Solaris er en ekstremt kompleks film. Den er tungt ladet med symbolikk, og er mer en eksistensiell og filosofisk film, enn en tradisjonell science fiction. Den er åpen for mange tolkninger, og det vil være vanskelig og hevde å ha funnet den rette. Det beste vil nok være å presentere det som skjer i detalj slik at man kan trekke sine egne slutninger. Mange detaljer kan være vanskelige å få med seg, så det kan være greit med litt hjelp.

Tarkovsky selv var et åndelig menneske, godt bevandret i spirituell litteratur, men uten å låse seg til en spesifikk religion. Filmene hans har ofte referanser til Bibelen. Han fant naturen vakker og elsket å bruke jord, luft, ild og vann i filmer. Elementene kunne bli tillagt symbolverdi, men også vises som de var fordi det er vakkert. Han var opptatt av å verne vår følsomme planet.

Tarkovsky mente at Solaris var en film som må sees flere ganger. Han var ikke begeistret for Kubricks 2001: En romodyssé som kom få år før. Den ble for kald og teknologisk. Han ville heller lage en anti-2001, med vekt på natur og menneskelighet. Derfor brukes naturen på Jorden som kontrast til Solaris gjennom hele filmen, og dette er grunnen til den meget lange innledningen på Jorden.

La oss prøve å summere opp handlingen i Solaris, og så dvele ved detaljer etterpå: Burton besøker Kelvin og hans far i sommerhuset deres. Naturen er nydelig, det var her Kris vokste opp. Burton viser en video av hans forklaring til myndighetene angående hans opplevelser på romstasjonen. Her så han et fire meter høyt barn på utsiden av stasjonen. Han blir avfeid med at det er hallusinasjoner. Kris skal reise til stasjonen for å finne ut av hva som skjer der. Av en opprinnelig bemanning på 85, er det nå bare Snaut, Sartorius og Gibarian igjen. Men Gibarian har tatt selvmord før Kris kommer dit. Han har etterlatt seg en video av seg selv som Kris ser. Her insisterer han på at han ikke er gal, og prøver å formidle noe av det han har opplevd til Kris.

Selv om de nå er tre mennesker på romstasjonen, får Kris øye på en fjerde i Snauts rom. Snaut virker redd og ukomfortabel. Han advarer Kris mot å tro det kan være flere mennesker der. Han bør ignorere andre han møter. De finnes ikke. Kris velger seg et rent og ryddig hvitt rom som sitt. Han barrikaderer dørene før han legger seg til å sove. Når han våkner, er det en kvinne i rommet. Det er Hari, hans avdøde kone. Dette er en ”gjest”, som er skapt av ”Havet” på planeten Solaris. Det kan se ut som om ”Havet” produserer det som ligger i sinnet til personen som opplever dette. En viktig faktor i denne prosessen er samvittigheten. Men det kan se ut som om ”Havet” kan få små detaljer feil. For eksempel mangler Hari sko, og klærne kan ikke tas av på vanlig måte.

Kris inntar en vitenskaplig og kald holdning til Hari. Han nekter å se henne som sin kone. Derfor sender han henne ut i rommet via en rakett, men neste natt er Hari nr 2 i rommet hans. Hun insisterer på å være hos ham hele tiden, og hans kaldhet slår sprekker. Hun vekker hans menneskelighet. Dette symboliseres i at rommet blir rotete som et bilde på tankene hans. Han vet ikke helt hva han skal tro. Hun får møte Snaut og Sartorius. Snaut tar godt imot henne, mens Sartorius avviser henne, og sier hun ikke er et menneske. De to forskerne har også møtt sine ”gjester”. Vi får aldri se Snauts ”gjest”, men Sartorius har en kortvokst person som ”gjest”. Med tanke på at ”Havet” ikke alltid skaper ”gjestene” rett, kan det være et av barna hans. Vi ser at Sartorius har bilder av tre barn på veggen. Senere i filmen, ser vi Snaut flykte fra sin ”gjest”, som tydeligvis kan være farlig fysisk. ”Havet” blir mer aktivt fra dette tidspunktet, det virvler og durer.

Haris kjærlighet til Kris får frem det menneskelige i ham, og han begynner å betvile vitenskapens prioriterte rolle på bekostning av andre verdier i livet. Hari har på sin side innsett at hun ikke er, og  aldri vil bli helt menneskelig. Hun prøver å drepe seg ved å drikke flytende oksygen, men gjenoppstår som Hari nr 3. Kris blir syk og faller inn i en feberdrøm. Der ser han flere versjoner av Hari i rommet sitt, og to versjoner av sin mor. Hun kjenner vi igjen fra et bilde i sommerhuset. Forholdet mellom dem er tydelig dysfunksjonelt. Kris våkner, og ingen er i rommet med ham. Hari har forlatt Kris, og etterlatt seg et farvelbrev.

Senere er Kris tilbake i sommerhuset, og møter sin far igjen. Faren stirrer på ham gjennom vinduet, der han står i stuen mens det regner inne og ikke ute. Så kommer han ut og Kris faller på kne foran ham. Kameraet zoomer ut, og vi ser at huset ligger på en liten øy som er vokst opp av ”Havet”. Slik slutter filmen.

Denne sluttscenen får meg til å tro at Kris nå har blitt ”gjest” for faren. ”Havet” har igjen begått slurvefeil, som at det regner inne i stedet for ute, og at ting som sist var i biblioteket på romstasjonen nå er inne i huset. ”Gjesten” Kris er skapt pga samvittigheten til faren, som er sannsynlig siden de to har hatt et problematisk forhold. At de kommuniserer dårlig har vi sett tidligere. Tarkovsky viser dette blant annet ved å filme samtalene mellom dem på en spesiell måte. De står noen ganger med ryggen til hverandre mens de prater. Dette temaet med far og sønn er fraværende i boken filmen er bygget på, og er bygget på Tarkovskys eget forhold til sin far. Han var kjent for kun å ta med de tingene som interesserte ham fra bøkene, og så legge til eget stoff.

Temaet i filmen kan godt være at kjærligheten får frem det menneskelige i mennesket. Som Kris sier i filmen: skam vil redde menneskeheten. Gibarian døde av skam. Han trodde at alt som skjedde bare skjedde ham. Kris sier videre: Vitenskap er bare verdifull når den er basert på moral. Sartorius vil utsette ”Havet” for radioaktiv stråling. Det opplever Kris som umoralsk, da han ser ”Havet” som en intelligent skapning. Sartorius får da etter hvert en utvikling i sine holdninger. Han virker for eksempel ikke like sikker i sitt syn på Hari senere i filmen. Snaut kysser ved en anledning Haris hånd, som for å akseptere hennes menneskelighet. Han har kommet lenger.

Tarkovsky mente at en science fiction film måtte filmes nøkternt og realistisk. Derfor er romstasjonen nedslitt og rotete. Kontrasten til Jorden er tydelig. Jorden er vakker, med hesten som symbol på styrke og skjønnhet. Dammen og trærne, gresset og fjellet, alt dette blir vi påmint gjennom filmen. På romstasjonen er det biblioteket som har denne rollen, med sine gjenstander fra Jorden som bilder, bøker og statuer. Det er en sterk nostalgi om natur i filmen.

Sensurinstansen i Sovjet hadde en del innvendinger mot filmen. Spesielt gikk det på at de kunne tenkt seg mer teknologi og spesialeffekter i filmen, og en klarere identifikasjon av fremtidssamfunnet. Var det sosialistisk, kommunistisk eller kapitalistisk? Aner vi et behov for klarsynthet og trøst her? De følte også at høringen av Burton kunne implisere uheldige tolkninger, som at det var en rettssak eller et forhør. Dette kunne være skjult kritikk av Sovjetstaten. Til slutt ønsket de en lykkelig slutt. Hindringene måtte overvinnes, og de ville ha Lem til å skrive en epilog hvor alt ble forklart. Heldigvis ble filmen godkjent uten disse endringene.

Filmen har noen svakheter. Skildringen av fremtidssamfunnet på Jorden er en av dem. Pga budsjettet ble det valgt å filme en japansk storby som bilde på dette samfunnet. Problemet er at det ikke virker særlig eksotisk for tilskuere i Vesten. Vi blir litt rådville til hva vi skal forstå ut av disse scenene. Mange tunneler og trafikkmaskiner med modernistisk musikk, skal sammen med neonlys forestille en by i fremtiden. Det fungerer ikke for oss, men kunne nok imponere datidens sovjetborger.

En annen mulig svakhet er mangelen på kontinuitet og direkte uforståelige trekk ved historien. Men dette må sees på bakgrunn av regissørens valg. Han ofret alltid slike ting på meningens alter. Budskapet hadde forrang. Eksempler på inkonsekvens kan være Haris samtale med Snaut, når hun ikke kunne ha hatt tid til det. Og hvorfor elsker hun Kris når hun ikke husker noe? Hvorfor elsker Kris Hari nr 2, når han ikke elsket Hari nr 1?

Tarkovsky velger i Solaris ofte å starte scenene med et forvirrende bilde. Det kan være et nærbilde av en vegg, som kameraet deretter zoomer ut fra til vi forstår hva vi ser, eller panorerer sidelengs til bildet gir mening. Slik skaper han utrygghet i oss og får oss til å miste fotfestet. Andre ganger følger kameraet Kris slik at vi identifiserer oss med ham. Vi opplever det han opplever. Regissøren sorterer ikke inntrykkene for oss, det må vi gjøre selv…

Lyd og bilde

Bildet er middels godt, som lyden. Man kunne ha håpet på et bedre bilde da filmen ikke er så gammel, men kanskje var grunnlaget litt svakt. Bildet kunne gjerne vært skarpere, det er litt uskarpt til tider.

Ekstramateriale

Audio essay by Tarkovsky scholars Vida Johnson and Graham Petrie, co-authors of The Films of Andrei Tarkovsky: A Visual Fugue: En glimrende kommentatorspor, det beste jeg har hørt hittil. De bryter ned hver scene, som man må gjøre for å forstå Solaris, og peker på symboler og detaljer.

Nine deleted and alternate scenes: Scenene varierer fra 1 minutt til 4 minutter. Ingen av dem føles essensielle, og det er forstålig at de ble kuttet.

Video interviews with lead actress Natalya Bondarchuk, cinematographer Vadim Yusov, art director Mikhail Romadin, and composer Eduard Artemyev: Intervjuet med Bondarchuk, som spiller Hari, er rimelig uinteressant. De andre er meget gode, og belyser hver sitt felt i produksjonen.

Documentary excerpt with Solaris author Stanislaw Lem: Her får vi litt innblikk i uenigheten mellom romanforfatter og regissør. Stanislaw Lem mislikte sterkt filmen.

I tillegg følger det med et hefte med essay av Akira Kurosawa og Phillip Lopate. Fine essay, Kurosawas omhandler hans besøk på settet for Solaris.

Advertisements

mai 19, 2010 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: