Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

Brute Force

Brute Force (Criterion nr. 383)(DVD)

1947 – Jules Dassin (svart-hvitt)

Fengsel og film noir

Nivå 1 (uten spoilers)

Kaptein Munsey styrer i praksis fengselet på bekostning av en svak fengselsdirektør. Hans brutale metoder skaper grobunn for fluktplaner hos Joe Collins og hans medfanger.

Nivå 2 (med spoilers)

I Burt Lancasters andre film spiller han fangen Joe Collins. Collins er en lederskikkelse, men i god film noir tradisjon er han også en plaget mann. Den ytre handlingen i Brute Force følger den klassiske planleggingen av flukten og beskrivelsen av de uutholdelige forholdene i fengselet. Men det mest interessante med Brute Force er det som symboliseres i filmen. Det er mye som skal kommenteres, og regissør Jules Dassin gjør det på en elegant måte, stort sett. Det må sies at noen av tilbakeblikkene er overtydelige i sin fremstilling av mennene som nå er fanger. Men det kan tilgis siden det skaper en kontrast til fengselsscenene som filmen stort sett er bygget opp av.

Flere av scenene i filmen var på grensen av hva som var tillatt å vise på film på denne tiden. Torturscenene viser ikke slagene, men virkningen av dem vises tydelig. Og brutaliteten i fangenes henrettelse av tysteren er grov. De tvinger tysteren inn i en presse ved hjelp av blåselamper, og brenner hendene hans når han holder seg fast i et rekkverk. Den indre justisen er knallhard.

Fengselsdirektøren driver et rimelig humant fengsel, men kaptein Munsey tørster etter å forandre dette. Han har allerede stor påvirkning som det er. Etter hvert som direktørens posisjon undergraves, trer Munsey mer og mer frem. Han har et sosialdarwinistisk syn på svakhet (svake dør eller blir tilhengere), og ser på fanger som opprørske slaver. Hans linje skal etter hvert ende i massakre og opprør. I en uhyggelig scene mot slutten står kaptein Munsey i Hitler positur i et tårn, mens rasende fanger roper noe som med litt godvilje høres ut som Heil. Selv om scenen viser en konflikt, kan den oppfattes som en hyllest ved et isolert blikk. Et av flere varsko om fascismens frammarsj.

En annen kommentar kan leses inn i sluttscenen hvor Collins klarer å nå spakene som åpner fengselsportene. Men til ingen nytte, for Gallagher blokkerer porten ved sitt mislykkede forsøk på å kjøre en lastebil gjennom. Ironisk nok har han ødelagt flukten ved ikke å stole på at Collins klarer sin del. Kanskje kommenterer Dassin manglende samhold på venstresiden i samfunnet?

Jules Dassins niende film er en film noir. Den er samtidig en fengselsfilm, og denne kombinasjonen skaper en meget bra film. Etter denne gikk Dassin videre til å lage absolutte toppfilmer som The Naked City, Thieve’s Highway, Night and the City og Rififi. Brute Force er muligens den beste film noir fengselsfilmen som er laget.

Litt om film noir: Det er egentlig ingen egen sjanger, men heller et begrep som brukes om amerikanske kriminalfilmer fra 40 og 50-tallet. Filmene har en del kriterier som må oppfylles. For eksempel må filmen ha en femme fatal, mye regn, svart hvitt foto med lave eller høye kameravinkler og en generell kynisk atmosfære. Og det ender sjeldent godt. Ofte er protagonisten en plaget mann, med tydelige svakheter og en mørk livsanskuelse. Det henger en pessimistisk og fatal skygge over disse filmene. Dette symboliseres ofte med lange skygger i fotograferingen, som er sterkt inspirert av tysk ekspresjonisme. Jeg velger å stoppe beskrivelsen der, fordi det er en del uenighet om definisjonen av film noir videre. Men de fleste vil nok være enig i disse innledende definisjonene. Til slutt kan nevnes at film noir ble brukt første gang av den franske filmkritikeren Nino Frank i 1946 som betegnelse som en viss type amerikansk kriminalfilm, og betyr svart film. Den siste ”ekte” film noir var Orson Welles Touch of Evil fra 1959, men begrepet ble ikke utbredt før på 1970-tallet.

Jules Dassin tegner ikke et sympatisk bilde av fengselsvesenet i Brute Force. Det er et paradis for sadistiske personligheter som kaptein Munsey. Dassin ser ikke ut til å ta stilling til om fengselet tiltrekker seg slike personligheter eller skaper dem. Jeg heller til at han mener at systemet tiltrekker sadistene, siden mange av vaktene i filmen tydelig er opprørt over hans metoder. Dassin maler med bred pensel i portrettet av den sadistiske kaptein Munsey. Detter er en mann av liten fysisk størrelse som nyter tortur og makt. Under torturscenen av en fange på kontoret, har han Wagner på platespilleren mens han slår ham med en slange. Uniformens snitt, bildet av seg selv på veggen og positurene hans gjennom filmen, hinter mot nazisme. Den rå makten fra filmens tittel uttøves ikke av fangene, men av autoritetene.

Burt Lancaster hadde bakgrunn fra sirkus, som trapesartist. Dette kombinert med interesse for stumfilm, gir ham den ekspresjonistiske og svært fysiske metoden å portrettere Collins på. Han sier ikke så mye i filmen, men viser tanker og reaksjoner gjennom kroppsspråk og øyne.

Filmen kan sees som en allegori for fascismens fremgang i USA. Dette er ironisk siden landet nettopp hadde avsluttet en krig mot fascismen. Flere av de involverte i filmen hadde også deltatt i krigen. Mange av dem tilhørte venstresiden i politikken, og Jules Dassin ble svartelistet senere under McCarthy-æraen. Den alkoholiserte legen kan sees på som talerør for de liberale holdningene i samfunnet, selv om han ikke klarer å forhindre Munseys frammarsj. Dassin sender også et stikk i hans retning ved å vise at han kun bryr seg om ”fangen” og ikke enkeltindividet.

Fengselsfilmen er en meget gunstig arena for å vise samfunnets problemer. På 30-tallet, som var storhetstiden for fengselsfilmen, var den ofte et bilde på depresjonen. Uskyldige kvinner og menn led pga et system som ikke fungerte. I Brute Force ser vi at fangene i celle 17 ikke er brutale og onde. Gjennom tilbakeblikkene ser vi at de har havnet i fengsel pga til dels edle motiver. Alltid er en kvinne grunnen til at de havnet i fengsel. Derfor har de en kalender med et kvinnebilde på i cellen. Hun representer femme fatal i historien. Filmen oppfyller også andre film noir krav gjennom det evige regnet, klokkene som tikker og viser håpløsheten og det bortkastede livet, og ikke minst slutten…

Lyd og bilde

Strålende. Skikkelig oppusset og skarpt. God lyd også.

Ekstramateriale

Audio commentary by film noir specialists Alain Silver and James Ursini: Informativt spor med to samstemte eksperter. Legger stor vekt på nazistreferansene hos Kaptein Munsey og anelsen av McCarthy-æraen.

A new interview with Paul Mason, author of Capturing the Media: Prison Discourse in Popular Culture: Paul Mason er en antifengselsaktivist som er opptatt av alternative metoder for bekjempelse av kriminalitet. Interessant å høre hans synspunkter angående dette og hans syn på Brute Force.

Theatrical trailer: Fantastisk trailer. Steintøff.

Stills gallery: Greit nok. Foto fra settet og filmen.

A booklet featuring a new essay by film critic Michael Atkinson, a 1947 profile of producer Mark Hellinger, and rare correspondence between Hellinger and Production Code administrator Joseph Breen over the film’s content: Atkinsons essay er glimrende! Mark Hellinger var en legendarisk produsent som sto bak mange gode filmer. Profilen er litt treg til og begynne med, men etter hvert dukker det opp mange spennende opplysninger.

Advertisements

mai 16, 2010 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: