Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

The Friends of Eddie Coyle

The Friends of Eddie Coyle (Criterion nr. 475)(DVD)

1973 – Peter Yates (farger)

En av Mitchums beste

Nivå 1 (uten spoilers)

Eddie Coyle er en tyster. Han gjør absolutt alt han kan for å slippe å måtte sone en ny dom. Det kommer han ikke til å takle. Men politietterforskeren er ingen lett mann å tilfredsstille. Med sitt kjennskap til Bostons underverden, presses Eddie til å gi flere og flere opplysninger.

Nivå 2 (med spoilers)

The Friends of Eddie Coyle er en ultrarealistisk kriminalfilm. Som så ofte med amerikansk 70-talls film, er det også en glimrende karakterstudie av en mann på vei utforbakke. Og alle som har sett en del filmer fra denne perioden, vet hvordan det ender. Riktig.

Regissør Peter Yates var kompromissløs i sin søken etter realisme. Derfor er filmen i sin helhet spilt inn on location. De fikk låne en ekte bank til å spille inn ransscenene i. De hadde en FBI-mann til stede for å kvalitetssikre politiets oppførsel. For å sikre at kjeltringenes fremgangsmåte var troverdig, hadde de en ”venn” fra dette miljøet til stede. Kjøp og salg av ulovlige våpen blir i filmen utført på en travel parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Våpnene ligger under brødet og melka i posen. Ingen legger merke til noe unormalt. Når politietterforskeren snakker med sine tystere, spaserer de i romslige parker om høsten. Sjansen for å bli sett er liten.

Bankranene var så realistiske at Yates var redd for at de kunne læres av. Men alt for kunsten. Vi ser hvordan ranerne spaner på banken ved å opptre som kunder, for å kartlegge overvåkningskameraer, pengetransporter og tidslåsene på safen. Ved å holde banksjefens familie som gisler hjemme, har de sikret seg banksjefens samarbeid. Dermed kommer de ubemerket inn i banken, og alt går rolig for seg, med mindre en ansatt trykker på alarmknappen. Ved et slikt tilfelle kommer den eneste voldsepisoden i filmen. Til tross for regissørens avsky for vold på film, følte han at det her var nødvendig for å vise at dette ikke er en lek i virkeligheten.

Første gangen vi ser Robert Mitchum som spiller Eddie Coyle i filmen, kommer han ut fra mørket. Det forteller oss at han ikke er en helt vanlig mann, selv om han ser slik ut. Det er ingenting spesielt med denne mannen som vi etter hvert ser sende barna sine på skolen og flørte med sin kone. Først da vi hører samtalen mellom Eddie og Jackie Brown på kafeen, forstår vi at dette er en mann som lever på siden av samfunnet. Han har opplevd mye, og har forbannet seg på å ikke gjøre noen feil i våpenhandelen han er i gang med. For øvrig kan vi legge merke til at Tarantino har stjålet en filmtittel fra en av karakterene i denne filmen. Imponerende hvor mange obskure filmer den mannen har sett. Han må ha brukt tiden som ansatt i videokiosken godt.

Robert Mitchum var på denne tiden en levende legende, og det er morsomt at han tok seg tid til å spille i små kvalitetsfilmer som denne. Han leverer da også en av hans tre-fire beste rolletolkninger noensinne her. Helt på høyde med Night of the Hunter, Ryan’s Daughter og Cape Fear. Før noen hadde bedt ham om det, hadde han øvet inn den vanskelige Bostondialekten, som han visstnok klarer meget godt. Peter Yates berømmer også hans evne til å konsentrere seg gjennom scenene. Når Mitchum spiller inn en dialogscene, hører han hva motspilleren sier. Han er ikke fjern og kun opptatt av sin neste replikk. Det kan man se på øynene hans. Han er til stede.

Lyd og bilde

Deilig 70-talls tekstur i bildet. Rimelig skarpt, men etpar tilfeller sliter bildet med dunkle lysforhold. Hele filmen ble som sagt spilt inn on location, til og med inne i en ekte campingvogn. Trangt og vanskelig med kamera, men slikt skaper en realistisk stemning. Lyden er klar og god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Yates: Han er en gammel mann nå, Peter Yates. Det var et lite sjokk å høre den skrøpelige stemmen hans. Men kommentatorsporet er bra det. Mange små detaljer om innspillingen.

Stills gallery: Morsomme bilder med forklarende tekst.

A booklet featuring a new essay by film critic Kent Jones and a 1973 on-set profile of Robert Mitchum from Rolling Stone: Heftet som følger med er på 41 sider. Det første essayet er ikke veldig spennende, men det andre er spesielt. Det er skrevet for Rolling Stone Magazine, derfor er det litt røft i stilen. Fokus er på Mitchums ry som kvinnebedårer og litt vel glad i flaska. Mye banning og røff humor her. Får følelsen av at Mitchum spiller litt på dette, og legger på her og der. Han fremstår litt i overkant tøff.

Advertisements

mai 8, 2010 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: