Six Moral Tales

Criterion nr. 342

The Bakery girl at Monceau (Criterion nr. 343)(DVD)

1963 – Eric Rohmer(svart-hvitt)

Den spede begynnelse

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann forelsker seg i en ung jente. Han vandrer rundt i strøket for å forsøke å støte på henne igjen. Samtidig blir han betatt av en annen jente.

Nivå 2 (med spoilers)

The Bakery girl at Monceau er den første av Rohmers Moral Tales, og er en kortfilm på 23 minutter. Det er en veldig enkel fortelling om en mann som må velge mellom to kvinner. Det er temaet i alle disse filmene. Denne første filmen er interessant mer som en pekepinn om hva som skal komme fra regissøren, enn i seg selv. Allerede her er stil og tema etablert.

Hovedpersonen, som spilles av en ung Barbet Schroeder, forelsker seg i den perfekte Sylvia. Han er iherdig i sin jakt på henne. Men da han endelig får kontakt med henne og avtalt et kafebesøk, dukker hun ikke opp. I ukene etter streifer han rundt i det samme strøket i Paris, men uten å se henne. I stedet etablerer han kontakt med jenta på bakeriet han alltid handler. Hun flørter med ham, synes han. Derfor inviterer han henne til slutt ut, men dumper henne straks Sylvia allikevel dukker opp.

Disse moralske fortellingene som Rohmer her har laget, innebærer en litt annen bruk av begrepet moral enn vanlig i dag. Han mener en slags kode for oppførsel og livsanskuelse som tilhører den gruppen et individ er del av. Kanskje ligger hans definisjon nærmere 1800-tallets enn 2000-tallets. En dandy vil oppføre seg i henhold til sin gruppes moralske kode. De med en mer borgelig bakgrunn vil antagelig syntes at han er en tosk. Moralen vil være inne i mennesket og tilstede i menneskets handlinger.

Derfor er det et moralsk valg han tar i filmen når han velger Sylvia framfor Jacqueline. Sylvia er hans drøm, mens Jacqueline ikke er helt hans type. Det vil være feil å etablere et forhold med henne, fordi det ikke ville være et optimalt og sant forhold. Ikke av hensyn til henne nødvendigvis.

Rohmer tilegnet en farge til hver film i Moral Tales. Dette skulle speile regnbuen. The Bakery girl at Monceau fikk gul. Suzannes Career fikk grønn. My night at Maud’s blå, La Collectionneuse lilla, Claire’s knee rosa og Love in the afternoon orange. For oss vil ikke dette bli viktig før vi kommer til den fjerde av filmene, La Collectionneuse, som er den første i farger.

Lyd og bilde

Pent og rent bilde, med ok lyd.

Ekstramateriale

Moral Tales, Filmic Issues, a new video conversation with Rohmer and Barbet Schroeder: Dette er et halvannen times intervju som tar for seg Rohmers tanker og erindringer om filmene sine. Meget interessant. Blant annet får vi presentert hans grunner til å bruke voice-over. 1) Det var på moten 2) Det kommuniserer ideer som er vanskelig å filme 3) Kan lage kontrast mellom det som skjer på lerretet og voice-over.

Rohmer’s short film Presentation, or Charlotte and Her Steak (1951): Litt studentfilmaktig, med et meget trivielt tema. Charlotte går sammen med sin beiler og en venninne av ham. Så skilles de i et veikryss og mannen må velge hvem han går med. Som alltid i de kommende Moral Tales. Han ender med å følge Charlotte hjem og se henne lage mat.

Six Moral Tales, the original stories by Eric Rohmer, and a booklet featuring Rohmer’s landmark essay “For a Talking Cinema,” excerpts from cinematographer Nestor Almendros’s autobiography, and new essays by Geoff Andrew, Ginette Vincendeau, Phillip Lopate, Kent Jones, Molly Haskell, and Armond White: Rohmer skrev novellene Six Moral Tales før de ble til film. Boken er inkludert i denne Criterionboksen. Jeg leste novellen The Bakery girl at Monceau og det er slående hvor tro filmatiseringen av denne er. Det har veldig mye å gjøre med voice-over å gjøre selvfølgelig, siden det da blir ordrett fra novellen.

I tillegg følger det med et hefte i boksen, On the six Moral Tales. Her får vi essay om hver film, og essayet om denne første filmen var av Ginette Vincendeau. På det jevne og kort, men det er ikke så mye å si om kortfilmen.

Suzannes’s Career (Criterion nr. 344)(DVD)

1963 – Eric Rohmer(svart-hvitt)

På vei

Nivå 1 (uten spoilers)

To studenter møter Susanne, som er veldig søkende etter selskap. Bertrand dras mellom henne og Sophie, men Guillaume kaprer henne. Han behandler henne ikke bra, og det blir vanskelig å forholde seg til vennskapet og kjærligheten for Bertrand.

Nivå 2 (med spoilers)

Med Suzanne’s Career tar Rohmer enda et steg mot den gode filmen. Denne gangen er filmen på 55 minutter, altså fremdeles en kortfilm. Stadig føles det uferdig og søkende, men temaet er det samme som han utforsker i The Bakery girl at Monceau. Voice-over brukes flittig i denne filmen også. Skuespillet er til tider svakt, spesielt Suzanne virker utrygg. Men nerven er der, og den fine utforskningen av ung kjærlighet og vennskap er til stede.

Bertrand er en ung mann som er lett å overtale, og han blir brukt av kvinnebedåreren Guillaume. Han er også en usikker ung mann, men flinkere til å skjule det. Hvor lykkelig han ender opp, er et åpent spørsmål. Filmen ender med at Suzanne blir lykkelig i et nytt forhold, mens Bertrand ser ut til å måtte starte på nytt, etter at hans forhold til Sophie visner bort. Som så ofte i den tidlige fasen i en ung manns kjærlighetsliv…

Lyd og bilde

Litt ustabilt bilde, som flimrer litt i nyansene. Antageligvis var råmaterialet problematisk. Lyden skjemmes ofte av at dialogen er lagt på etterpå, som gir filmen et amatørisk og kunstig preg.

Ekstramateriale

Rohmer’s short movie Nadja in Paris (1964):  Om Nadja som kommer til Paris for å skrive en avhandling om Proust. Dokumentarisk i stilen om franskmenn og dagligliv. Fin.

Novellen som Filmen bygger på er inkludert i boken Six Moral Tales. Den er igjen, som med The Bakery girl at Monceau, nesten ordrett adaptert til film. Heftet On Six Moral Tales har bare litt om filmen Suzanne’s Career, lite å ta med seg fra det.

My night at Maud’s (Criterion nr. 345)(DVD)

1969 – Eric Rohmer (svart-hvitt)

Om Pascal og kjærlighet

Nivå 1 (uten spoilers)

Jean-Louis er en mann på 31 år, katolikk og ingeniør. Han lever et strengt moralsk liv, hvor troen og Pascals filosofi er rettesnorer for ham. Han avstandsforelsker seg i Francoise, en katolsk jente, og blir betatt av Maud. Som i alle filmene i Moral Tales er valget mellom to kvinner dilemmaet for protagonisten. Han må velge ut fra sin moralkodeks.

Nivå 2 (med spoilers)

Detter er en deilig og sjelden film. Sjelden på måten; ”de lager ikke filmer som dette lenger”. Jean-Louis møter sin gamle venn Vidal tilfeldig, og går på kafé. Det tilfeldige møtet trigger en samtale om tilfeldigheter og derfra til filosofen Pascal. Vi får gjennom hele filmen ta del i komplette samtaler. Rohmer har god tid og bruker den. Vidal inviterer Jean-Louis med til sin venninne Maud sent på kvelden. Der blir de sittende og diskutere til langt på natt, før Vidal drar hjem. Han insisterer på at Jean-Louis skal være igjen. Slik fortsetter hans natt hos Maud.

Maud er en spesiell kvinne. Hun er vakker og mystisk, og det er lett å forstå at menn blir tiltrukket av henne. Samtidig er hun bestemt og gir inntrykk av å kunne være en håndfull å forholde seg til. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun kan være humørsyk og til tider irrasjonell. Hun minner meg om kvinnetypen som formidles så elegant i Jules and Jim i Truffauts mesterverk. Maud har mye til felles med Catherine.

Rohmer er her på toppen i sine Moral Tales. Alt kommer sammen i en perfekt harmoni. Musikk høres bare når vi vet hva lydkilden er. Historien er dialogdrevet, og samtalene er befriende lange. Og hvilke samtaler! Rohmer mener selv at hans største bedrift er å kunne vise dype samtaler på film, på en naturlig måte. Noen vil sikkert hevde at filosofiske samtaler rundt middagsbordet ikke er realistisk. Men filmkritikeren Jean Douchet er klar på at dette ikke er urealistisk i provinsene, hvor mennesker har bedre tid enn for eksempel i Paris. Vel å merke i visse sosiale lag.

Disse lange samtalen gir oss og også karakterene tid til å forstå motivasjon og innhold. Kanskje utvikler protagonisten sine meninger i løpet av samtalen, og vi får ta del i det? Følelser og usikkerhet blir tydelig. Spillet mellom karakterene blir mer forstålig. For det er et spill når Jean-Louis prøver å manøvrere i kjærlighetslivet. Hva mennesker tenker og hva de sier er ikke alltid i overensstemmelse. Slik livet er i virkeligheten.

Realismen i Rohmers film er gnistrende til stede. Når vi er med i bilen som følger etter Francoise i de kronglete gatene i byen, er vi virkelig der. Bilen sneier andre biler og husvegger, når Jean-Louis kjører som en typisk franskmann. På ekstramaterialet får vi vite at Rohmer var nøye med at gater er tilstøtende i virkeligheten, også vises slik på film. Og manus vil inneholde små grep som stamming, tenkepauser og kremting, for å øke realismen. Dette var nytt for skuespillerne, men ved å lese høyt, forsto de at dette var noe som fungerte.

Blaise Pascal var en filosof som levde på 1600-tallet. Han var også godt kjent som matematiker. Som marxisten Vidal sier i filmen, blir det bare mer og mer matematikk i filosofien. Slik sett kan man betrakte Pascal som en moderne filosof. Under diskusjonen med presten på ekstramaterialet blir det sagt at når man leser Pascal lurer man på om man har rett til å leve. Men man har hvert fall rett til å tenke! Pascal slår fast at mennesket ikke kan være lykkelig uten Gud. Dette er tanker Jean-Louis og Maud tar for seg i løpet av natten sammen, kombinert med ideer om tilfeldigheter og prinsipper. Det er som om filmen roper at vi som seere bør lese vår Pascal. Det er ingen tvil om at de med kjennskap til Pascal vil kunne få enda mer ut av en visning av My Night at Maud’s. Det gir meg en ide til sysselsetting før mitt neste møte med filmen…

Lyd og bilde

Litt flimring i de mørke partiene i bildet til tider. Men skarpt og bra. Lyden er fin.

Ekstramateriale

On Pascal, (1965), directed by Rohmer for the educational TV series En profil dans le texte: Diskusjon mellom en prest og en annen Pascalkjenner, med forskjellig innfallsvinkel til Pascal. Meget interessant. Gir deg lyst til å kunne mer om Pascal for bedre å kunne gripe film og diskusjon.

A 1974 episode of the French television program Télécinéma, featuring interviews with star Jean-Louis Trintignant, film critic Jean Douchet, and producer Pierre Cottrell: Artig og interessant program på flere måter. Hele settingen i programmet er milevis fra hva vi kunne sett på TV idag. Gjestene er erketypisk franske og intellektuelle. Det røykes i studio, og svar og spørsmål er til tider skarpe. Rohmer stilte aldri opp i offentligheten. I stedet er venn og filmkritiker Jean Douchet til stede. Han forteller hvorfor Rohmer ikke vil stille opp, men programlederen påstår han vet hvorfor. Det er fordi Rohmer ikke vil at familien skal vite at han jobber innen film. Det er ikke fint nok.

Original theatrical trailer: Ingen kommentar.

La Collectiounese (Criterion nr. 346)(DVD)

1967 – Eric Rohmer (farger)

Samleren

Nivå 1 (uten spoilers)

Adrien, Daniel og Haydée tilbringer sommerferien sammen i en 17-talls villa ved Rivieraen. Opprinnelig skulle bare antikkhandleren Adrien og kunstmaleren Daniel være der. Haydeen dukker opp og fremkaller konflikter mellom de tre med sin omgang med menn i området.

Nivå 2 (med spoilers)

Samleren fra tittelen er Haydée. Etter hvert ser Daniel og Adrien det slik at hun samler på menn, eller erobringer. Dette gjør at de utviser en enda mer foraktfull holdning overfor henne enn den dårlige oppførselen de viste fra starten av. Hun på sin side blander seg ikke i deres saker, men lever bare sitt liv. Dette ansporer mennene til å fortsette å snakke stygt om henne og fryse henne ut.

Rohmer lager her et mørkere drama enn i de foregående Moral Tales. Det er en ondsinnhet i mennenes oppførsel som ikke kan avfeies som ungdommelig tankeløshet og usikkerhet som i de forrige installasjonene i serien. Spesielt er Daniel usympatisk. Rohmer lar ham komme med tirader som virker kvasi-intellektuelle og pubertile. Et eksempel på det kan være at Daniel ser på seg selv som en barbar, og skryter av de samme handlinger som han kritiserer Haydée for. Det at han er en barbar(!), rettferdiggjør hans oppførsel. Hva betyr det at han er en barbar? Og hva i hans liv viser noe som helst tegn på barbarisk livsstil? Neppe hans lesning av Rousseau.

Slike meningsløse utsagn, føler jeg kommer fra en ung mann som enten kjeder seg eller er usikker på seg selv i verden. Vi har vel alle vært i kontakt med en fersk student med litt for mange store tanker i hodet, og et stort behov for å si noe spennende. Adrien er mer den betraktende i situasjonen, og kan godt ta med seg Haydée på stranden.

Adrien har en kjæreste i London, men føler at det blir vanskelig å besøke henne der. Derfor blir han gradvis mer kjent med Haydée, før han i siste filmscene ringer til flyplassen for å kjøpe billett. Slik følger La Collectionneuse mønsteret fra alle Moral Tales. Gutt møter jente A, møter jente B som han tilbringer filmen sammen med, og returnerer så til jente A.

Rohmer fikk en ganske stor suksess med denne filmen. Den ble bare vist på en kino, med der gikk den til gjengjeld i ni måneder. Han mener selv at det er mange mennesker som er interessert i å se hans filmer, og jeg kjenner at jeg er en av dem. Denne filmen koste jeg meg virkelig med. Det litt mørke dramaet balanseres mot de nydelige omgivelsene med sommer og strender. Alt foregår i et behagelig tempo, og samtalene får spille seg ut i fred. De kan sitte og diskutere under et skyggefullt tre, eller lese alene i hagen. Villaen er vakker, og man kan ikke hjelpe for å ønske seg et slikt sted å bo. Verandaen med den nydelige utsikten er perfekt for sene sommerkvelder med et glass vin og en bok.

Rohmer lager her sin første fargefilm i fullengde. Han skrev faktisk en lang artikkel en gang hvor han hyllet fargefilmen som filmens fremtid. Den ble aldri publisert, og det er vel like greit, siden han skiftet syn på det senere. Kanskje følte han at svart-hvitt var bedre egnet til hans filmer, som han kaller filmede samtaler.

I denne filmen var han opptatt av å fange tiden han levde i. Derfor fikk skuespillerne lov til å bestemme deler av dialogen, og resten av dialogen ble skrevet med skuespillerne i tankene. Karakteren bygget på skuespilleren som spilte rollen, i stedet for omvendt. Dette førte til at Rohmer faktisk ikke forsto alle replikkene eller referansene i filmen. Noe var moderne slang. Rohmer føler at det er en utfordring i film og litteratur å klare og la karakterene snakke annerledes enn forfatteren. Balzac er en av de få som behersker dette.

Eric Rohmer var en av kjernen i Cahiers du Cinéma, som fostret filmskaper som Godard, Chabrol og Truffaut. De startet der som filmkritikere. De betraktet 50-talls mainstream film med forakt, mest fordi de følte at de aldri kunne avansere innad i det meget lukkede filmmiljøet i Frankrike. Derfor gjorde de alt selv fra utsiden, og skapte den nye franske bølgen. Auteurer skulle helst skape historiene og filmene selv.

Lyd og bilde

Glimrende bilde. Skarpt, med flotte farger. Bra lyd.

Ekstramateriale

Rohmer’s short film A Modern Coed (1966): En opplysningsfilm om kvinner som studerer i Frankrike. Det mest bemerkeligsverdige er noen grusomme dyreforsøk som blir vist, uten at en mine blir fortrukket. Det får meg til å tenke på Descartes’ utsagn om at dyr er maskiner uten følelser for smerte. De blir jammen behandlet slik her.

A 1977 episode of the TVOntario program Parlons cinema, featuring an interview with Rohmer on La collectionneuse: En sjelden mulighet til å se Rohmer selv snakke på denne tiden. Han forteller at de hadde så dårlig råd at han sa Action! Kamera! I stedet for omvendt for å spare film. Dette passet også inn med hans miljøsyn, med ressursbruk og søppel. Meget informativt intervju på ca en time.

Original theatrical trailer: De tre hovedpersonene blir presentert etter tur. Fin.

Claire’s Knee (Criterion nr. 347)(DVD)

1970 – Eric Rohmer (farger)

En siste krampetrekning

Nivå 1 (uten spoilers)

Jerôme tilbringer sommeren ved en innsjø i Frankrike, før han skal gifte seg etter sommeren. Her må han motstå flørter fra 16 år gamle Laura, og ikke minst finne ut hva han ønsker med hennes halvsøster Claire.

Nivå 2 (med spoilers)

Claire’s Knee inneholder scenen som på en måte symboliserer Rohmers serie Moral Tales. Når Claire står i stigen mens hun plukker bær, vises kneet hennes og Jerôme blir meget påvirket av det synet. Det igangsetter en moralsk prosess i ham, som gjør at han må kartlegge sine egne motiver og holdninger til hans kvinnelige bekjentskaper. Filmen vies til denne prosessen og hans opplevelser med kvinnene. Som vanlig i Rohmers filmer, er opplevelsene egentlig samtaler.

Dette er en meget vakker og behagelig film. Rohmer har igjen, som i La Collectionneuse, funnet et lite paradis på jord. De naturskjønne omgivelsene er som klisjeen sier, en karakter i seg selv. Fjorden, de høye fjellene og trærne er fantastisk fotografert av Nestor Almendros (Days of Heaven). Det hele kan minne om vestlandsfjorder, med tilhørende høye fjell.

Det er egentlig ikke et Lolitamotiv i filmen, men man kan få den følelsen allikevel, siden aldersforskjellen er så stor mellom Jerôme og spesielt Laura. Nå skjer det ikke noe galt i forholdet mellom dem, men det vet man jo ikke før filmen er over. Spenningen ligger der i første del, med en liten forløsning under fjellturen de har sammen. Filmens farge er rosa, som jo kan henspille på unge jenter og deres forkjærlighet for fargen.

I løpet av samtalene Jerôme har i filmen, utforskes hans og de forskjellige kvinnenes forhold til attraksjon og kjærlighet. Det slår meg at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære. For eksempel sier flere at de ikke bryr seg om utseende i noen særlig grad, for så senere handle ut fra denne kvaliteten når de velger kjæreste. En av dem presterer sågar å si at å være stygg er en fornærmelse mot omgivelsene. Dette er del av Rohmers geni. Han overlater til oss å bedømme det vi ser og spesielt hører. Selv plasserer han bare karakterene på lerretet uten fordommer.

En annen ting er veldig påfallende i Claire’s Knee. Det er mye ubehjelpelig berøring, spesielt mellom Jerôme og Aurora. Hun er en gammel venn av ham, som han ikke har sett på lenge. De har et veldig behov for å holde hverandre i hendene, sitte tett, stå tett og holde rundt hverandre. Men det føles meget tvungent og unaturlig. De får det ikke til. Kanskje er de ikke så gode venner som de var, og håper at de fremdeles er? Det som var naturlig da er ikke naturlig nå. Til tider ser det ut som hun spesielt beskytter seg mot berøringene, med å legge hånden oppå armen hans. Dette bedrer seg med tiden, kanskje Jerôme blir tryggere på seg selv?

Aurora skriver på en roman mens hun er i Frankrike. Hun er meget bereist og har selv uavklarte holdninger til partnere. For tiden lever hun alene, fordi hun føler det lettere slik. Men hun vil gjerne dytte Jerôme inn i forhold både med Laura og Claire, fordi det virker som noe hun kunne ha brukt i romanen sin. For en gangs skyld kunne hun ha brukt han som modell for noe spennende! Og dermed får Jerôme sin unnskyldning for både å tilnærme seg jentene og diskutere det med Aurora etterpå.

Jerôme holder seg ikke for god til å bli sjalu på Claires kjæreste, og lufter sin antipati for ham både til Laura og ikke minst til Claire. Han sladrer om det som kan se ut som utroskap fra hans side. Dette er nok et siste desperat forsøk på å eskalere situasjonen før han må dra til sin kommende kone. Eller kanskje det er for endelig å kunne legge sin hånd på Claires kne…

Lyd og bilde

Ganske bra bilde, litt soft til tider. Det er typisk 70-talls filming. Lyden er meget god.

Ekstramateriale

Rohmer’s short film The Curve (1999): Fin liten film om kvinnelige kurver i skulpturer og malerier.

An excerpt from the French television program Le journal du cinéma, featuring interviews with Jean-Claude Brialy, Béatrice Romand, and Laurence de Monahagan: Grei, kort dokumentar.

Original theatrical trailer: Spiller på sommer, sol og samtaler.

Love in the Afternoon (Criterion nr. 348)(DVD)

1972 – Eric Rohmer (farger)

Ut av det blå

Nivå 1 (uten spoilers)

Frédéric er en vellykket forretningsmann, med kone og barn og et nytt barn på vei. En dag dukker Chloé opp på kontoret, en gammel venninne som har bodd i USA noen år. Hun overvinner en tidlig lunken mottagelse og blir en fast del av Frédérics ettermiddager på jobb.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er beundringsverdig standhaftighet i Eric Rohmers gjennomføring av Six Moral Tales. Mønsteret er alltid det samme, mann har kvinne, møter annen kvinne som filmen skildrer, og ender tilslutt hos den første kvinnen. Men ikke uten at en grundig avveining har funnet sted.

Chloé er den ”farligste” fristerinnen hittil i Moral Tales. Hun er at utseende grov, bred i ansiktet, men tiltrekkende. Oppførselen er provoserende, direkte og ærlig. Spesielt det provoserende med henne føles alarmerende. Hun hogger til med en gang hun føler en avvisning, om det er det eller ikke. Hun skal ha det hun vil. Og det hun vil ha er et forhold til Frédéric. Hun er ekstremt pågående.

Jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på filmen Fatal Attraction (1987) mens jeg så Chloé utfolde seg på skjermen. Morsomt å lese i Armond Whites essay at han har lagt merke til det samme. Denne innstendigheten i jakten på kjærligheten som både Chloé og Glenn Close sin karakter besitter, er fellesnevneren for dem. De gir aldri opp. Det skal sies at Chloé aldri går til de ekstreme ytterpunktene som den forsmådde elskerinnen i Fatal Attraction gjør. Men dette er jo heller ingen Hollywoodfilm…

Chloé bruker hele registeret for å kapre Frédéric. Hun kjøper barneklær til babyen, trenger hjelp av Frédéric til å hente tingene sine fra ekskjærestens leilighet, se på ny leilighet og shoppe. Hun blir plutselig borte i noen dager, som for at Frédéric skal føle savnet. Hun står i dusjen når han kommer på besøk, og han må tørke henne på ryggen. Deretter ligger hun naken i sengen og venter på ham. Dette er for øvrig skjebnepunktet hvor Frédéric gjør sitt valg og forlater leiligheten og drar hjem til sin kone for godt. Dermed ender denne filmen slik alle de andre i Six Moral Tales gjør: mannen blir hos sin kvinne.

Et tema som er til stede i de andre filmene, men som utforskes grundigere i Love in the Afternoon, er hvor grensen går i mellommenneskelige relasjoner. Chloé og Frédéric er gamle venner og tar opp kontakten. De har lunsj sammen noen ganger og hun slår av en prat på kontoret. Så hjelper han henne i forskjellige øyemed, de spaserer rundt i byen og sitter i parker sammen. Det ender med besøk i hennes leilighet. Alt skjer langsomt og uskyldig, men plutselig er en grense overskredet. Frédéric er klar over faren og han diskuterer den etter hvert jevnlig. Så blir vel heller spørsmålet om det er dette han egentlig vil. Hans grense går ved naken dame i sengen…

Siden dette er den siste moralske fortellingen, finner Rohmer det for godt å peke tilbake til de foregående filmene. I tur og orden får vi se kvinnene fra de filmene gå i byens gater, mens et nøkkelord blir tilegnet hver av dem. For eksempel travel, opptatt og nølende. Vi får se at Frédéric prøver å sjarmere dem til å bli med ham. En morsom ide, som bare blir meningsfull for oss som har sett de tidligere filmene. Slikt liker en filmentusiast!

Lyd og bilde

Godt bilde uten mange utendørsscener. Dermed blir det mange scener fra kafeer og kontorer. Ganske bra skarphet, men ikke imponerende. Filmens farge er orange. Lyden er bedre.

Ekstramateriale

Video afterword with director and writer Neil LaBute: Kort god hyllest til Rohmer. LaBute trekker paralleller til sine egne filmer, hvor han er inspirert av Rohmer. Han påpeker at Rohmer alltid tar opp de enkle, men store spørsmålene. Hva er rett, hva er galt. Han viser oss også hvordan hans karakterer i ekstrem grad rettferdiggjør egne handlinger, uansett hva de er.

Rohmer’s short film Véronique and Her Dunce (1958): Fornøyelig. En enfoldig liten gutt får en ung kvinne til å hjelpe ham med leksene. Litt annen registil fra Rohmer enn vi er vant til.

For a Talking Cinema, essay by Eric Rohmer: Godt essay. Hovedpoenget hans er at dialog har blitt brukt for mye som lyd, isteden for at innholdet står i fokus. Det er for stor vekt på at bildene skal fortelle historien.

Original theatrical trailer: Meget snakkesalige 4 minutter.