Ord Om Criterion

Criterion Collection på norsk

Yojimbo

Yojimbo (Criterion nr.52 )(Blu-ray)

1961 – Akira Kurosawa(svart-hvitt)

Den store roninfilmen

Nivå 1 (uten spoilers)

En ronin (herreløs samurai) kommer til en landsby slitt i stykker av gjengkrig og økonomisk maktkamp. Han tilbyr sine sverdferdigheter til den som betaler mest. Slik forstyrrer han balansen i kampen dramatisk.

Nivå 2 (med spoilers)

Toshiro Mifune ble superstjerne etter Yojimbo. Hans framstilling av den utspekulerte Sanjuro hjalp Yojimbo til å bli Kurosawas største suksess så langt. Allerede året etter kom oppfølgeren Sanjuro.

Sanjuro kommer til et veikryss og kaster en pinne på bakken for å velge hvilken vei han skal ta. Slik ender han midt i kampen mellom to handelsmenn og deres gjenger av samuraiberme. Ved hjelp av et kynisk spill, setter han bandene opp mot hverandre. Han manipulerer ved hjelp av rykteutsetting, dobbel lojalitet og iscenesatte angrep. Ofte ser vi ham plassert høyt på et utkikkspunkt betrakte kampene i gatene. Han regisserer alt, og styrer aktørene omtrent som om det var et dukketeater. Slik sett er hans Kurosawas forlengede arm. Det er også Kurosawas holdninger som speiles av Sanjuro.

Året er 1860. Handelstanden vokser frem, og samuraiene mister sin makt. Slik viser Kurosawa oss fremveksten av kapitalismen. Han har sterke synspunkter på dette og det blir en parallell til Japan i etterkrigstiden. Som han gjør i filmer som High and Low og The bad sleeps well hudfletter han råkapitalismen. Han gjør et poeng av at dette er en økonomisk krig om markedsandeler, og at menneskelighet forsvinner under råkapitalismen. Slik sett er det en marxistisk grunnholdning i filmen. Det blir kommentert at i denne landsbyen er det ingen som fortjener å reddes. Vi ser eksempler på at bønder må gi opp familiegården i denne perionde pga høy beskatning.

Yojimbo er inspirert av westernfilmene fra USA, spesielt John Ford var et forbilde for Kurosawa. Men der Yojimbo bare var inspirert av amerikanske filmer, gjorde Sergio Leone og amerikanerne direkte remakes av Yojimbo og andre Kurosawafilmer. Man kan si at fornyelsen av westernfilmene skjedde i Japan, for deretter å havne i USA igjen. Seven samurai ble til The Magnificent seven og Yojimbo ble til A fistful of dollars.

Kurosawa låner tydelig fra westernsjangeren i måten hovedgaten i landsbyen er unormalt bred. Her er det duket for klassiske showdowns ala klassisk western. I tillegg åpner det for flotte widescreenkomposisjoner hvor Kurosawas talent blir demonstrert. Støv og sand virvles opp av vinden i bakgrunnen og rundt samuraiene. Egentlig var det soyamel som ble blåst utover av vindmaskiner som jobbet overtid. Til tider speiler mengden av støv og sand intensiteten i kampopptakten. Like før klimaks kommer det bølge på bølge med støv i bakgrunnen.

Fornyelsen hos Kurosawa vises også i den moralske problematiseringen: helten er ingen helt, begge gjengene er like onde og Sanjuro har ingen preferanser blant dem. Slik sett er det noe film noirsk over det. Dens protagonist ligner mer på Sam Spade enn Gary Coopers Sheriff i High Noon. Han er en amoralsk oppurtunist, hvor hans mennesklighet kun en gang skinner gjennom det harde ytre. Hvor kan du finne ut selv.

Yojimbo oppleves som en voldelig film, og den presset grensene for vold til maksimum. Blant annet innføres et revolusjonerende lyddesign. Lydeffektene er dempet noe, men lyden av sverd i menneskekropper kan høres. Dette var nytt. Allikevel er det meste av volden off screen. I oppfølgeren Sanjuro skrus det til enda noen hakk. I Yojimbo får vi et forvarsel om tilstanden i landsbyen (og filmen) da Sanjuro møter en hund med en menneskehånd i kjeften. Sanjuro er nok en mann som har sett og opplevd mye, men dette gjør et inntrykk på ham. Dette er ikke et bra sted.

Kurosawa ville alltid at skuespillerne skulle tilføre karakterene noen fysiske særegenheter. Mest vellykket er den nå legendariske rullingen med skuldrene som Mifune innførte hos Sanjuro. Den skyldes antagelig lus! For øvrig gjorde Mifune som han alltid hadde for vane ved filminnspillinger, han lærte seg manus utenat. Han hadde det aldri med seg til øving.

Et lite poeng til slutt: som illustrasjon til Kurosawas syn på konflikten mellom tradisjon og modernisme, kan vi legge merke til at Sanjuro som avlegs ronin sverger til sverdet. Den mest fremtredende av hans motstandere trekker frem en revolver under kampene. Gjengene er en blanding av samuraiberme og yakuzi som skryter av sine kriminelle handlinger. Dermed får Kurosawa gitt et stikk til noe han bare hadde forakt til overs for, nemlig Yakuzi.

Lyd og bilde

Bildet er i 2.35:1 og de mange nydelige komposisjonene kommer virkelig til sin rett. Det er et nydelig bilde. Allikevel er det ikke et slående bluraybilde. Man må se litt nøye for å se de subtile forbedringene. Først da kan man se forskjellen fra en god DVDutgivelse. Det går mest pådetaljnivået både i forgrunnen og bakgrunnen. Lyden er mono, og man bør legge merke til den smarte bruken av lyd. Noen ganger er det vanskelig å si om det er lydeffekter eller en slags musikk.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian and Kurosawa scholar Stephen Prince: Han har sin egen stil, Stephen Prince. Vel forberedt og informativt. Dog ganske flatt og monotont.

A 45-minute documentary on the making of Yojimbo, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It is wonderful to create, featuring Kurosawa, actor Tatsuya Nakadai, production designer Yoshiro Muraki, and longtime Kurosawa collaborator Teruyo Nogami: Denne serien er veldig fin. Som alltid når Criterion gir ut Kurosawa er en episode inkludert. Blir bare mer og mer glad i disse. Kjempebra!

A booklet featuring an essay by film scholar Aleksander Seonske and comments from Kurosawa and his cast and crew: Heftet er smart oppbygd, men essay fra utsiden og innsiden. Kurosawa har en kort intro om hans motivasjon for filmen. Deretter har Seonske en betrakting fra distance. Nakadai (min japanske favorittskuespiller) forteller om Kurosawas instrukser, og om hvordan regissør Kobayashi (min japanske favorittregissør) lot han få en pause i the Human Condition (Min japanske favorittfilm), for å jobbe med Kurosawa. Så rundes heftet av med essays fra to i filmstaben, Nogami og Miyagawa. Som vanlig et bra hefte.

Advertisements

april 21, 2010 - Posted by | Filmer |

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: